Som dyr?
Jeg vokste opp i skogsbygda Hurdal, der ei grankongle pryder kommunevåpenet. Noen hundre meter borte i veien lå planteskolen til distriktets største skogeier, Mathiesen Eidsvold Værk, skriver Knut Grønvik i andakten.
I lange, snorrette rader drev kraftige skogsarbeidere fram bitte små graner. Ingen forklarte oss sammenhengen, så langt jeg kan huske. Det var bare noe vi visste: For hvert tre som hogges og hentes ut av skogen, må det plantes et nytt.
Grana har ei omløpstid på tre generasjoner. Den som planter, får neppe hogge. Skogplanting er en investering for barn og barnebarn. Å hogge uten å plante til gir nok større gevinst på kort sikt, men selv ikke den velbeslåtte brukseieren kunne tillate seg noe slikt. Man tar ganske enkelt ikke livsgrunnlaget fra sine etterkommere.
Det er noe dypt menneskelig i dette. I skapelsens morgen sa Gud: «Se, jeg gir dere alle planter som setter frø, så mange som det finnes på hele jorden, og alle trær som bærer frukt med frø i. De skal være til føde for dere.» Her ligger allerede ansvaret for å tenke framover, ikke bare mette sin egen mage. Spis, men bruk frøene slik at også andre kan få spise!
Bestill abonnement her
KJØP
