Send meg!
Vi ryddet vekk bordtennisbordene og bar vekk stolene. Vi la ut madrasser og satte oss i ring på gulvet, skriver Paul Erik Wirgenes.
Fra Jesus-festivalen i Molde i 1980. – Det er mange år siden Jesusvekkelsen. Nå ser jeg at dette fromhetsmiljøet og denne vekkelsen var til hjelp for mange – men etterlot seg også mange mennesker med sår, skriver Paul Wirgenes.
Vårt Land arkiv
De fleste av oss hadde en Bibel – og et slitt stifta sanghefte i fanget. To gitarer og en tamburin som stadig vekk traff på takten, ledsaget sangen. Jeg tror vi var nærmere 30 ungdommer på tirsdagssamlingene på bedehuset i Svelvik.
Jesusvekkelsens sanger var enkle og intense. Tekstene var ofte Bibelvers som det var satt melodi til. Regien på samlingen var åpen og uformell, men med faste og gjenkjennelige innslag: Sang, en forberedt andakt, god tid til bønn, noen vitnesbyrd og flere sanger.
På veggene hang de samme plakatene som vi hadde hjemme. Det var bilder av en hårete Jesus eller ulike symboler på «Veien til Gud». En av plakatene var jeg særlig glad i. Den var tegnet av Endre Fevåg. Mot en rødbrun bakgrunn var det tegnet en jordklode. Under jordkloden var det en Bibel og to tomme sko. Over jordkloden var teksten fra kallelsen av profeten Jesaja: Da hørte jeg Herrens røst: Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss. Arnold Børuds sang over samme teksten sang vi ofte:
