«Seiern er vår, seiern er vår, vi har vinni, seiern er vår»
Nordmenn i kollektiv idrettsseiersrus rommer både gleden, selvgodheten og overmotet. Seiern er vår-sangen er jo av rimelig ny dato, men følelsene bak kan kanskje ligne det disiplene hadde, når Jesus holder på å ta farvel med dem og forberede dem på det som skal skje, og de sier at de både forstår og tror og i det hele tatt har oversikt og kontroll.
«Tror dere nå?», sier Jesus. «Den tid kommer, ja, den er der nå, da dere skal bli spredt og gå hver til sitt og la meg bli igjen alene.» Disiplene er overmodige på sin egen styrke, og Jesus jekker dem litt ned kanskje mest for at fallet ikke skal bli så stort i neste øyeblikk? Jesus vet at de kommer til å svikte. Men han vet også at de kommer til å reise seg igjen og ta opp kampen, og tåle og våge mye for å dele sin tro.
«Dere skal bli spredt og gå hver til sitt og la meg bli igjen alene». Realitetsorientering, kan man kanskje kalle det på fint. Så stygg så virkeligheten ut hin påske. Og det er slettes ikke bare førstegenerasjons disipler som har opplevd å få slike riper i lakken. Men Jesus elsker gjennom sviket og smerten, gir mot og håp og nye muligheter.
Vi har sviktet, og kommer til å svikte, både Gud og mennesker i løpet av livet. Og verden rommer fortsatt altfor mye lidelse, ondskap og urett. Noen ganger trenger vi at Jesus viser oss hvordan det ser ut, uten å skjønnmale.
Samtidig trenger vi mer enn noensinne gleden, frimodigheten og håpet. «Vær frimodige, jeg har seiret over verden» (= kaoset/ondskapen), sier Jesus. Selv om det kan se nokså mørkt ut, både inne i oss og rundt oss, er den kjærligheten som døde på korset sterkere enn alt. Sterkere enn ondskapen, sterkere enn døden. Seiern er hans og dermed vår.
Joh. 16, 29-33
