Se, pappa! Stjernene er ute!

Det var julekveld. Det var stjerneklart. Jeg bar en av småjentene våre på armen over tunet. Vi bodde langt inne på Krokskogen den gangen. Ingen menneskeskapte lys blendet for skaperens lysspill på nattehimmelen: – Se pappa! Stjernene er ute!

Jeg vet jo ikke hva fireåringen følte. Det lød som glede og ­begeistring. Men jeg vet hva pappaen tenkte: – Så små vi mennesker er. Og likevel så store og verdifulle!

Noe av det samme som skogsdikteren Hans Børli satte ord på, han som levde sine år under himmelen, med Syvstjernen som nabo: – Jeg er et menneske. Jeg har erkjent storheten i dét å være så uendelig liten.