Jeg er en 81 år gammel kvinne som nettopp har mistet min mann.
Dette er usigelig trist, samtidig som jeg er fylt med stor takknemlighet for at vi fikk være sammen så lenge. Vi har vært velsignet med god helse og fått barn, barnebarn og oldebarn, så vi har vært heldige. Det har ikke alltid vært en «dans på roser», men vi hadde heldigvis en felles innstilling om å skulle jobbe oss gjennom vanskene.
Jeg tror det var til stor hjelp at vi begge var tolerante og tilgivende overfor hverandres feil og mangler, hvor vi fant støtte i en felles trosmessig forankring.
Når jeg nå er gammel og har fulgt min mann inn i døden, blir jeg så fortvilet over at par som opprinnelig var så glade i hverandre, ender opp i krangler og skilsmisse. At en i en opphetet situasjon kan si krenkende og nedsettende ord til hverandre, skjønner jeg. Men dette går det jo an å reparere ved oppriktig å si unnskyld og trekke tilbake beskyldningene når stormen har stilnet!
Min innstendige bønn til unge par er å minne seg om at livet er kort, så ikke sløs det bort i fåfengte parkonflikter!
Hilsen Karoline
Terskelen for å vurdere samlivsbrudd vil naturlig nok være høyere for par som har barn. Jeg har aldri møtt noen som har tatt lett på dette ansvaret.
— Terje Tilden
Kjære Karoline, kondolerer, og takk for dine betraktninger.
Innlegget ditt fikk meg til å tenke på det nydelige diktet til Hans Børli, «Junikveld», som slutter slik: «Å, flytt deg nærmere inn til meg her på kjøkkentrammen! Den er så svinnende kort den stund vi mennesker er sammen.» Og på samme måte som du nå er fylt av minner, savn og vemod etter alle opplevelser du delte med din mann, skriver Børli i første vers «Og alt vi ser på har dobbelt liv, fordi vi sanser det sammen.»
Gir en opp parforholdet for lett?
I ditt liv har du nok erfart en endring når det gjelder samlivsvansker og samlivsbrudd. Og mange eldre vil kanskje spørre seg om yngre par ikke har toleranse for vansker i parforholdet, om de mangler evnen til å si unnskyld og viljen til forpliktelse, og om det er for lav terskel til å gå fra hverandre. Fra den gang du og din mann etablerte dere som par og til i dag, har det blitt en større åpenhet og kunnskap om de vansker som nok mange tidligere holdt skjult innen parforholdet og familielivet. Dette var skambelagt. Par som går fra hverandre har fått større muligheter til å klare seg økonomisk etter samlivsbrudd. Begge har ofte utdanning og arbeidsinntekt, barnehagedekning er utbygd, trygdeordninger er styrket.
Ett inntrykk fra klienter i parterapi er at de voksne slites mellom det å holde sammen av hensyn til barna, kontra å ikke miste seg selv. Det siste omhandler hvordan samlivskonflikten sliter på dem individuelt psykisk. Da øker også risikoen for at de heller ikke er så gode foreldre som de skulle ønske. Terskelen for å vurdere samlivsbrudd vil naturlig nok være høyere for par som har barn. Jeg har aldri møtt noen som har tatt lett på dette ansvaret.
Forventningsfella
Du reiser et viktig tema om forpliktelse som du knytter til at du og mannen din hadde en sterk trosmessig forankring. Ja, det å ha et felles verdimessig ståsted anses å være en viktig forutsetning for at et parforhold skal vare. Et slikt felles grunnlag øker muligheten for toleranse for forskjeller og å håndtere vansker som kan oppstå i parforholdet. Delte verdier kan nettopp innebære en vilje til forpliktelse og investering i arbeidet for et varig parforhold. Slike verdier er gjerne koblet til hvilke forventninger begge parter i utgangspunktet har til hva et parforhold og familieliv skal innebære. Om det for eksempel skal være fylt av utelukkende positive, kjærlige og lidenskapelige følelser overfor hverandre, eller om en betrakter det hovedsakelig som er en pragmatisk ordning for å få et familieliv til å fungere. Hvis partene har svært ulike forventninger, øker risikoen for frustrasjon og utilfredshet.
Dersom mange unge primært har et idealisert inntrykk av at det er kjærlighet og lidenskap som skal dominere i et parforhold, kan fallhøyden være stor når hverdagen melder seg med utdanningspress, etablering, spedbarn eller småbarn, anstrengt økonomi, karriere og tidsklemme. Forventninger bør derfor justeres jevnlig ut fra aktuell livssituasjon.
Sammen på trammen?
Uten å bagatellisere det strevet mange par står i, der samlivsbrudd kan bli utfallet, syns jeg vi alle trenger å reflektere over det både du og Børli skriver. Det finnes for eksempel noe som kalles «eksistensiell sjokkterapi» som kan være en nyttig øvelse for oss alle: Jeg tegner opp en rett linje på et ark. Dette er mitt livsløp. Jeg merker av på linjen hvor jeg nå befinner meg. Resten av linja representerer den tid jeg har igjen. Oppgaven er å tenke over hvordan jeg best kan leve mitt resterende (sam)liv, slik at jeg ved slutten kan se tilbake på det med tilfredshet, takknemlighet og glede. Kanskje vil dette innvirke på de valg jeg skal ta.
Vennlig hilsen,
Terje Tilden
