Samlivspanelet

Hvorfor er det ingen som bryr seg om den «enkle» søsteren?

SAMLIVSPANELET: Den blide, lydige datteren føler at de andre søsknene får mer støtte og sympati enn henne. Nå er hun lei av å være den «sterke» datteren.

Hei samlivspanelet,

Jeg er barn nummer tre i rekka. Jeg tror jeg var ønska. Var ikke egentlig en feil. Men det var liksom heller ikke så beleilig at jeg kom. Med ett barn som hadde kronisk lidelse som trengte mye oppfølging, og ett annet med atferdsvansker, var det lite plass igjen til meg.

Jeg var hun enkle. Som fikk skryt for at jeg var så selvstendig. Som alltid smurte egen matpakke, hadde kontroll på sekk og gymtøy og timeplan. Det var aldri noe bry med meg. Jeg var alltid blid, lydig, hadde aldri noe opprør. Jeg hadde jo ingenting å klage på. Jeg var «den heldige». Som var frisk, kunne gå på skolen hver dag, fikk meg venner. Jeg tror jeg var en lettelse for foreldra mine. Endelig et standardbarn, liksom.

Det siste året har både jeg og søsteren min gjennomgått samlivsbrudd. Mens jeg får høre at jeg er sterk og tåler alt, ser jeg hvordan familien mobiliserer for å støtte søsteren min, «som har det så vanskelig akkurat nå».

Jeg er så lei av å være «hun sterke», og kjenner meg faktisk litt misunnelig, til tross for at jeg liksom er «hun som klarer seg». Hva kan jeg gjøre med dette?

Hilsen nummer tre.

Hei nummer tre,

Det var en sår tekst å lese. Jeg lurer på om det kosta deg en del å sette ord på dette. Det virka tettpakka av ulike følelser, og en del motstridende opplevelser. Samtidig som du er «den heldige», kjenner du misunnelse overfor søsken som får mer støtte og oppfølging.

Det synes å være noen merkelapper du har fått, som du helst skulle vært foruten.

Kanskje opplevde du at den plassen du fikk, ikke handla om hvem du egentlig var eller hva du trengte, men om hva omgivelsene dine hadde rom for? Når mønster som var såre da dere var barn, også utspiller seg i voksen alder, vil både nye og gamle følelser velle opp. Det er smertefullt. Så fint at du ønsker å skape en endring.

At noen andre i familien strever, visker ikke ut dine grunnleggende behov. Heller tvert om

—  Hanna Punsvik Eielsen

Et liv i skyggen

Å vokse opp med noen som har særskilte behov kan ha flere sider. Noen beskriver det som en berikelse, noe som lærte dem å ta ansvar, ha omsorg og som bandt familien sammen. Samtidig forteller du om erfaringer som mange kan kjenne på, men som kanskje kan være vanskelig å snakke høyt om. Når noen barn krever ekstra mye, blir det mindre til overs til de andre. Denne prioriteringen kan være helt nødvendig.

Kanskje la foreldrene dine merke til hvordan det ble for deg. De kan ha kjent på dårlig samvittighet rundt tid og kapasitet som ikke strakk til. Eller kanskje håpet de at det gikk så bra som overflaten tydet på. Selv om det kan være forståelige grunner til at det ble slik, er det ikke rart å kjenne seg nedprioritert og uviktig når andres behov stadig settes foran.

Din smerte er ekte, selv om andre har det vondt

Du omtaler deg selv som et «standardbarn». Som en slags forklaring på hvorfor du fikk lite, og de andre fikk mer. Jeg vet ikke hva du legger i begrepet, eller om det gir mening å kalle noen for «standard». Det som i alle fall er sikkert, er at alle barn – med kroniske lidelser eller ei - trenger noen som kan lytte, bry seg, trøste, oppmuntre og gi kjærlighet.

At noen andre i familien strever, visker ikke ut dine grunnleggende behov. Heller tvert om. Barn kan strekke seg utrolig langt for å sikre at deres omsorgspersoner har det bra. Derfor er det avgjørende at foreldre er åpne og har en dialog med barna. En mulighet for å stille spørsmål om det man uroer seg for eller plages med. En tydelighet rundt at det er foreldres ansvar at familien skal fungere. Og rom for at også barn som ikke strever får komme med det som er viktig for dem.

Den hvite sorgen

Barn har en ekstrem lojalitet til sine foreldre. Når foreldre av ulike årsaker ikke møter deres behov, er det vanlig at barn tolker dette som at det de føler må være feil. Dermed lærer man seg å dempe eller undertrykke egne følelser, og heller vise det man får en positiv respons på.

Som voksen kan slike erfaringer utløse det man kaller for en hvit sorg. Altså ikke en sorg som skyldes ting man mistet, men som handler om et savn etter en emosjonell ivaretakelse og omsorg man ikke fikk.

Oppgjør

Innad i familien fins det mange ulike fortellinger om hvordan familielivet var, siden dere hadde forskjellige roller og perspektiver. Det er ikke gitt at familien er mottakelig for din forståelse av situasjonen, ettersom de nok opplever å ha gjort så godt de kunne. Kanskje havner de i forsvarsposisjon, blir krenket eller avvisende. I første omgang kan det viktigste være å ta fatt på ryddejobb i deg selv. Erkjenn hva du har savnet. Tillat deg å sørge og bli forsont med det som var. Bli bevisst hvilke roller du tidligere har hatt i relasjoner, slik at du kan ta valg som er gode for deg selv, heller enn at barndommens mønster får definere voksenlivet ditt. Ta med venner eller andre fortrolige i prosessen, og kanskje på sikt også familien. Jeg ønsker deg lykke til!

Vennlig hilsen Hanna Punsvik Eielsen

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Samlivspanelet