Må vi ha kontakt bare fordi vi er familie?

Jeg er en enslig mann på 35 som bor i en storby ganske langt fra bygda jeg vokste opp. Mesteparten av min barndomsfamilie bor fortsatt der.

Jeg er ganske forskjellig fra dem.

De tilhører et lukket trossamfunn som jeg ikke lenger deltar i. De har sterke forventninger om hva jeg skal mene og gjøre, for eksempel å besøke dem mer. Dette har jeg ikke lyst til.

Når jeg likevel besøker dem er det fordi jeg tross alt føler en slags familietilhørighet. Men det har sin pris ved at jeg blir anspent og påtatt hyggelig, mens frustrasjonene i meg bare vokser.

Selv om jeg skjønner at de mener det godt, og at mye er bra med at alle kjenner alle i et lite samfunn, gjør dette bygdedyret meg ufri.

Jeg orker ikke lenger late som, samtidig som jeg heller ikke ønsker å bryte med familien. Dette er uholdbart i lengden, så jeg er takknemlig for råd.

Hilsen mann, 35.

Kjære mann 35,

Jeg er glad for at du har funnet din måte å leve på som du er tilfreds med. Som du antyder, kan «familietilhørighet» ha ulik valør. Mange forbinder det med viktige bånd slik som tilknytning, tillit, forutsigbarhet, trygghet, omsorg, nærhet og varme.

Samtidig vet vi at for noen er familien en arena for svik og svikt der krav om hemmelighold og lojalitet hindrer den enkelte å melde ifra eller bryte ut. Mens det å etterleve sterke forventninger er helt i orden for mange, vil det for andre oppleves som et uutholdelig konformitetspress.

Bånd blir da til bindinger. For disse kan det å flytte vekk være en måte å unnslippe «bygdedyret», samtidig som det å bo på et større sted gir mulighet til å forsvinne litt i mengden og møte andre likesinnede.

Jeg orker ikke lenger late som, samtidig som jeg heller ikke ønsker å bryte med familien

—  Mann, 35

Å kommunisere hvordan du har det

Det virker som du slites mellom de nevnte bånd og bindinger. Du verdsetter familietilhørigheten. Samtidig gjør kontakten med dem deg ufri og vekker en trang til å stå opp for deg selv.

Hvis du som type alltid har vært føyelig og tilpasset deg deres forventninger, er det forståelig om du kjenner på en frykt når du nå skal bryte dette mønsteret. Det er lett å tenke det verste; at det blir en vond konflikt med et ugjenkallelig brudd. Da er det nyttig å forberede det som skal skje.

Tommelfingerregelen er å unngå å si uoverveide ting i affekt, slik som anklager og personkarakteristikker. Det er lurt å formidle at du anerkjenner deres gode hensikter. Snakk ut fra deg selv, hvordan du opplever det, og hva som er dine behov og ønsker.

Øv gjerne på forhånd med hva du vil si, for eksempel: «Jeg har grudd meg innmari til å si dette, fordi jeg er redd for at dere skal reagere med sinne, skuffelse og avvisning.» Alternativt kan du skrive dette i et brev som de leser før dere har en samtale. Vær tydelig på at du fortsatt ønsker å ha en god relasjon til dem, men at du samtidig trenger en kursendring i måten dere omgås for å kunne ivareta deg selv.

Når du tilkjennegir dine følelser, ønsker og behov øker sjansen for at deres forståelse og medfølelse vekkes for hvordan dette oppleves for deg.

Hva hvis det blir brudd?

Kanskje har du reell grunn til bekymring for brudd og avvisning. Når ett familiemedlem vil noe annet enn det som forventes av de andre ─ og spesielt hvis dette forsterkes av tilhørighet til lukkede religiøse trossamfunn ─ kan annerledes tenkning og livsførsel representere en trussel som blir uforenelig med fortsatt tilhørighet til familien og menigheten.

Hvis dette er tilfelle, er det lurt å være forberedt på konsekvensene ved at du sikrer deg annen sosial støtte. En ressurs er å gjøre seg kjent med nettstedet hjelpekilden.no.

Familie = nær kontakt?

Noen familietradisjoner tilsier forventninger om utstrakt kontakt mellom familiemedlemmene. Slike tradisjoner bidrar til at noen blir værende i familierelasjoner som ikke er gode for dem.

Min påstand er at det ikke er noe likhetstegn mellom det å være i familie og det å ha hyppig og nær kontakt. Å dele gener er ikke synonymt med å skulle dele samvær. Det må være lov å erkjenne at en ikke (alltid) trives sammen med sin familie. Mange finner en løsning med å flytte langt hjemmefra, slik at fysisk avstand umuliggjør hyppig kontakt.

Andre er villige til å «svelge en del kameler» fordi en enten ikke orker å ta et oppgjør med familien, eller fordi det tross alt er en overvekt av goder forbundet med fortsatt kontakt. Som i din situasjon tenker jeg det dreier seg om å finne en balanse i dels ivareta deg selv, dels bevare noe familietilknytning.

Gitt at det er mulig for deg å ta opp ditt dilemma med dem, er det håp om at du blir møtt med forståelse og at dere kan komme fram til en justert kontaktform.

Vennlig hilsen

Terje Tilden