Skammen over å slite økonomisk gjør henne ensom

Kjære samlivsspalten,

Jeg er en del av en veldig hyggelig venninnegjeng. Vi reiser på helgetur sammen hvert år, og møtes for å gå på teater eller forestillinger sammen. Vi møttes som studenter. Selv om vi hadde ulik økonomi også da, var alle enige om at vi heller prioriterte hytteturer enn dyre storbyferier. Ettersom årene har gått har alle etablert seg, og de andre har godt med penger. Jeg hadde det også greit økonomisk inntil jeg gikk igjennom et samlivsbrudd og ble alenemor.

Dette forandret situasjonen min radikalt på så mange områder. Venninnene er veldig støttende når det gjelder det emosjonelle. Jeg er veldig glad for støtten. Men det som faktisk holder meg mest våken om natta er de økonomiske følgene av å ha blitt aleneforsørger. Og det klarer jeg ikke snakke med dem om.

Det føles så skamfullt. Så kom inflasjon, strømpriser og renteheving oppå alt det andre. Jeg finner stadig på nye unnskyldninger for ikke å bli med når de andre møtes. Det gjør at jeg på toppen av den dårlige økonomien føler meg fryktelig ensom. Har du noen gode råd?

Hilsen tom konto

Kjære tom konto,

Så leit å høre om situasjonen din! Noen ganger tenker jeg at en del saker hos oss psykologer, egentlig skulle havnet hos politikere eller andre som har myndighet til å gjøre strukturelle endringer i samfunnet vårt.

Å bekymre seg for økonomi er noe svært mange av oss gjør for tiden. Så du er slett ikke alene om det! Men for noen kom dette på toppen av en allerede presset situasjon, slik som for deg som akkurat hadde blitt alenemor. Økonomi er for mange knyttet tett opp til det å lykkes, og for noen er det å ha en trang økonomi et tegn på at man har mislyktes.

Du beskriver det som skamfullt at økonomien er strevsom. Slike følelser blir gjerne en ekstra stein til byrden, og kan gjøre det enda vanskeligere å ta gode grep som kan bidra til å bedre situasjonen. For det koster å be om hjelp.

Det er ikke slik at bare man blir bedre på stressmestring eller å snakke om vanskelige tema, så er alt løst.

—  Hanna Punsvik Eielsen

Å snakke sammen kan forandre noe, men slett ikke alt

Som psykolog handler jobben min mye om å bidra til at folk kan forholde seg annerledes til det som bekymrer og plager dem. Dermed kan man kanskje uro seg mindre, og muligens sove bedre. Men det forandrer jo ikke at husleia må betales og at det er for lite penger på konto.

Jeg skal forsøke å gi noen innspill. Når vi står i vanskelige situasjoner er det alltid nyttig med et blikk innover, for å bli kjent med hva dette vekker i meg. Samtidig kan vi ikke stoppe opp der. Det er ikke slik at bare man blir bedre på stressmestring eller å snakke om vanskelige tema, så er alt løst.

Ofte trengs det ytre grep i tillegg, om det er i form av økonomisk rådgiving i banken, endrede arbeidsbetingelser, dialog med NAV eller andre instanser som kan bidra.

Skaper utenforskap

I Norge er det en stor verdi å være uavhengig. Man skal klare seg selv. Psykologisk sett rimer dette ganske dårlig med måten vi er skrudd sammen som mennesker. Som menneskeart kan vi umulig overleve uten at noen ivaretar grunnleggende behov for oss.

Å være i relasjon er dermed det aller første vi mennesker introduseres for i verden. Og det er livsviktig for oss. Derfor er det heller ikke rart at det å kjenne på ensomhet og å være alene, oppleves veldig dramatisk for oss.

Mange kan beskrive at krisetider er perioder der de også har kjent takknemlighet for at de hadde noen som stilte opp for dem. For andre er det tvert om slik at krisen har blitt enda tøffere å stå i nettopp fordi man var så alene. For noen som ikke selv har hatt økonomiske vansker, kan det være vanskelig å fullt ut forstå hvor mange begrensninger dette medfører. Og det er umulig å forstå dersom dette ikke er tema vi våger å snakke høyt om.

Skam skaper ensomhet

Skam er en følelse som gjør at vi vil gjemme oss. Den beste måten å redusere skamfølelse på er å bli møtt av noen som bryr seg og tar imot oss på en hensynsfull og ivaretakende måte. Uten at man blir dømt eller møtt med den samme kritikken som man ofte retter mot seg selv. Du forteller om venner som bryr seg og stilte opp for deg etter bruddet.

Da er det all grunn til å tro at de også har en omsorg for andre ting som plager deg. Kanskje skal du gi dem tilliten til at de kan få lov til å komme inn i rom du vanligvis holder for deg selv? Det kan jo også bidra til at de våger å være mer åpen enn dere kanskje har vært med hverandre tidligere?

For at vennskap skal være preget av trygghet og gjensidighet, trenger de også å vite noe om hva som foregår hos deg, og hva som gjør at du trekker deg unna. Alle har mye å vinne på at dere kan være åpne også om slike tema.

Kanskje er det flere som ønsker seg tilbake til hytteturer? Rikdommen man får fra et nært vennskap er tross alt langt mer verdt enn rikdommen ved å kunne reise dit man vil.

Lykke til!

Med vennlig hilsen Hanna Punsvik Eielsen