Hvordan forberede seg på døden?

Jeg har foreldre som er godt opp i årene. Begge sliter med ulike helseplager, men de har et optimistisk syn på livet og er takknemlige for hver dag. Vi har et fint forhold i familien, så det er ikke problemet. Men siden de begge er i slutten av 80 årene, tenker jeg mye på hvordan det blir å miste dem. Dette har blitt veldig aktualisert etter at min svigerfar døde. Det ble en meget vanskelig situasjon mellom familiemedlemmene da de skulle planlegge begravelsen. Det gjaldt spørsmålet om kremasjon eller ikke, hvilke sanger og musikk de skulle ha, hvordan skulle dødsannonsen se ut – og ikke minst hvor han skulle begraves. Skulle han begraves på sitt hjemsted, eller i nabobygden der han hadde bodd de siste 20 år. All uenighet førte til konflikter som ble en stor byrde for alle, midt i sorgen etter en kjær og elsket far og ektemann. Jeg har aldri snakket med mine foreldre om hva de tenker om sin begravelse. Jeg vet ikke om min søster har gjort det heller. Jeg syns dette er vanskelig. Hvordan kan vi best mulig forberede oss for å forebygge konflikter? Takknemlig for råd.

Vennlig hilsen Ragnhild

Kjære Ragnhild

Det å snakke konkret og direkte om hva ens nære, og en selv også, tenker om både døden og egen begravelse, er noe mange skyver foran seg. Eller kanskje orker man ikke den type samtale i det hele tatt. Det som skjedde i din svigerfamilie, er det mange som kan kjenne seg igjen i. Det viser at det å ikke snakke om slike tema kan ende opp med å bli vel så krevende. Det kan gjøre det enda mer komplisert for de etterlatte. De er både i sorg og i beslutnings- og handlingsmodus rundt alt det praktiske en begravelse innebærer, uten å vite hva den avdøde selv egentlig ønsket.

Vi skal alle skal dø

Og det er det sikreste vi vet i livet, som ellers kan være fullt av usikkerhet. Mange vonde familiekonflikter kunne vært minimert hvis dette rundt død og begravelse hadde blitt tematisert tidligere. Samtidig kan de etterlatte velge om de vil eller ikke vil følge den avdødes ønsker, dersom det avdøde har formidlet disse muntlig eller skriftlig. Det finnes en egen begravelseslov som blant annet sier noe om innen hvilke rammer begravelser skal gjennomføres. Der står det også hvilke bestemmelser som gjelder for hvem som har rett til å sørge for og å bestemme i begravelsen. Det er i første rekke ektefelle/samboer, dernest barn. Vi vet at lover og regler kan være til hjelp for å manøvrere i uklare situasjoner, samtidig som det ikke nødvendigvis demper uenigheter og mellommenneskelige konflikter.

Vi skal alle skal dø og det er det sikreste vi vet i livet, som ellers kan være fullt av usikkerhet.

—  Bente Barstad

Verdighet og respekt

Verdighet og respekt er en god ramme rundt hvordan begravelsene kan planlegges og gjennomføres. Kanskje du først kan ta en samtale med din søster om saken, slik at dere som nærmeste pårørende har delt tanker om deres foreldres død og begravelser før det blir aktuelt. Så vil jeg oppfordre deg, og kanskje helst dere to søstre, til å snakke sammen med foreldrene deres om temaet. Jeg syns du har en god inngang til en slik samtale, nettopp gjennom å bruke den erfaring du har hatt om konflikt og uenighet rundt din svigerfars død. Når du forteller hvor vanskelig det ble i svigerfamilien din, og at du virkelig ikke ønsker en slik situasjon, vil de kanskje med stor sannsynlighet være enige. Da blir det jo nærliggende å snakke om hvordan unngå det. Spør dem hva de tenker om døden, og hva som bør skje når de selv en gang går bort. Har de tenkt på dette med begravelse, hvordan de skulle ønske at det ble? Og siden vi alle skal dø en gang, og ikke kjenner timen, vil det være relevant at dere voksne døtre også kan dele egne tanker rundt død og begravelse.

Et tankekors

Det er jo et tankekors at vi ellers i livet kan være veldig flinke til å planlegge viktige begivenheter, enten det er konfirmasjon, bryllup eller bursdagsfeiringer. Men å planlegge og snakke om sin egen begravelse, som med hundre prosent sikkerhet en dag kommer, kan for mange oppleves som tabu. Det kan handle om at det er for vondt å forholde seg til egen død, men også frykt for at det er ubehagelig for de rundt å bli konfrontert med det. Men samtaler om døden kan føre til nære møter som også kan føles befriende. Og kanskje er det ikke så dumt å leve livet med en visshet om at de ikke varer evig?

Frykt ikke døden. For når du finnes, så finnes ikke den, og når den finnes, så finnes ikke du

—  Epikur

Gode intensjoner

Det er ikke tvil om at du har gode intensjoner om at det skal bli harmoni og godt samarbeid i familien. I forkant av en samtale med dine foreldre kan du kanskje tenke litt igjennom og kjenne etter hva du er redd, urolig eller vegrer deg for, ved å bringe disse temaene på banen. Det kan hjelpe deg til å bli tryggere på hvordan du kan gripe det an. Og gjennom samtaler om døden kan man også bevege seg forbi ubehaget, slik at døden blir en naturlig del av livet.

Lykke til.

Beste hilsen

Bente Barstad