Samlivspanelet

Er den strenge forelderen avleggs?

FORELDRESTILER: Det kan synes at foreldrene duller for mye med ungene sine, og at de voksne ikke skjærer gjennom, men forhandler. Har grensesetting blitt gammelsdags?

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Vi er stolte besteforeldre til fem barnebarn. Alle bor i nærheten, og vi har stor glede av samværet. Det er imidlertid en ting både kona mi og jeg stadig reagerer på. Vi synes foreldrene duller for mye med ungene sine. Ofte havner de i forhandlinger der vi mener de bare kan skjære igjennom og si at den voksne bestemmer. Nå er jo vi fra en annen generasjon, og de må få lov til å være foreldre på sin egen måte. Men er det sånn at grensesetting er blitt gammeldags?

Med vennlig hilsen

Besteforeldre i 70-årene

Kjære besteforeldre i 70-årene,

Så fint at dere er engasjerte og stolte besteforeldre. Å få muligheten til å leve sammen på tvers av generasjoner er ikke alle forunt, og det kan være en stor berikelse. Samtidig gjør det også at man blir oppmerksom på situasjoner man håndterer ulikt. Det kan være frustrerende. Heldigvis deler dere et felles ønske om å gi barna best mulig forutsetninger.

Ulike foreldrestiler

Foreldrerollen endrer seg ut fra tiden vi lever i, og påvirkes både av kulturelle og miljømessige faktorer. Når foreldre opplever en situasjon som farlig – som at barnet springer ut i trafikken- vil de fleste være tydelig og grensesettende, og det er lite rom for forhandling. Måten man opptrer som forelder varierer med dagsform og situasjon, men en titt på ulike foreldrestiler kan kanskje gi en bedre forståelsesramme for det du beskriver. En slik modell ser på foreldrestiler langs to dimensjoner. Den ene handler om varme og relasjonsbygging, mens den andre omhandler grensesetting og kontroll.

«Fordi jeg sa det!»

Den autoritære stilen vektlegger krav og forventninger, og relasjonen er tydelig foreldrestyrt. Kommunikasjonen kan ha en tendens til å bli en enveisgate, ettersom barnets meninger og ønsker gis lite vekt. Denne stilen gir stor grad av kontroll til den voksne, men mangelen på lydhørhet kan resultere i motstand og aggresjon hos barnet. I verste fall har barnet ingen opplevelse av at ens tanker og følelser er av betydning, og det kan skape engstelse og utrygghet. Barnet lærer å forholde seg til regler og rammer, men det fostres lite nærhet og kontakt.

Heldigvis er det mulig å kombinere tydelig grensesetting og emosjonell nærhet

—  Hanna Punsvik Eielsen

«Klart du får lov!»

Motsatsen til dette er den ettergivende foreldrestilen. Foreldrene stiller få eller ingen krav, og lemper på reglene dersom det er risiko for konflikt. Hovedmålet er at barnet til enhver tid skal være fornøyd, og foreldrene er derfor svært lydhøre overfor barnet. Ettergivende foreldre skaper gjerne vennskap med barna sine, men tilbyr lite veiledning eller retning. Det er i stor grad barnets initiativ som styrer. Foreldrene gir barnet oppmerksomhet og omsorg, men lite rammer og forutsigbarhet.

«Jeg skjønner at du koser deg med spillingen. I morgen kan du fortsette. Nå må du avslutte.»

Heldigvis er det mulig å kombinere tydelig grensesetting og emosjonell nærhet. Det er stor forskjell på å være autoritær og å være en autoritet. Som forelder har man på godt og vondt stor innflytelse på barna sine, og denne makten må forvaltes klokt. Den autoritative foreldrestilen vektlegger tydelige og forutsigbare grenser, for at barnet skal føle seg trygg og ivaretatt. Det er viktig å lære seg å vente, ha respekt for andre, ta ansvar og bidra etter evne. For å finne sin plass i et fellesskap er det nødvendig at barn stilles krav til. Samtidig skaper det en langt bedre læringsarena dersom foreldre er lydhøre og sensitive for hvilke utfordringer barnet kan håndtere. Den voksne kan følge barnets initiativ når det er mulig, men må også ta ledelsen når det er nødvendig. Dermed må man som forelder være villig til å bli upopulær. Det er imidlertid mindre sjanse for konflikt dersom man er påkobla hvordan barnet har det følelsesmessig. Ved å bruke tid på å anerkjenne at de synes lekser er kjedelig og tungt, føler barnet at du bryr deg og forstår. Det betyr ikke at de slipper unna lekser, men dere får sammen øvd på det å holde ut, og å sette langsiktige mål over kortsiktig behag.

Du motsier vel ikke en aldrende forelder, håper jeg?

—  Charles Dickens

Hvordan ser dette ut hos dere?

Kanskje kan slike samtaler virke litt for mykt og «dullete» for din smak. Eller kanskje er dine barn preget av en mer ettergivende foreldrestil. Et interessant spørsmål i den sammenheng, er hvordan du tror de opplevde dere som foreldre? Savnet de mer forståelse eller empati når de hadde det tøft? Kan det tenkes at det er årsaken til at de nå gir mer av det du beskriver som «dulling»? Slike samtaler kan kanskje skape en bevisstgjøring hos både dere og barna deres om hvilke verdier man har med seg som forelder, og hva man ønsker å gi videre til barna sine. Å være oppmerksom på hvor man selv kommer til kort er nyttig hvis det bidrar til ydmykhet og læring. Kanskje er det også slik at de ønsker å ha en annen tilnærming, men mangler overskudd til å gjennomføre? Her kan dere som besteforeldre komme på banen med avlastning, støtte og oppmuntring. Lykke til!

Med vennlig hilsen

Hanna Punsvik Eielsen

Vårt Land

Annonse
Annonse

Mer fra: Samlivspanelet