Min lillesøster er alenemor med en sønn på fem år. Jeg forsøker å støtte henne en del, siden barnefaren ikke stiller så mye opp. Hun er bitter på ham, og gir litt for ofte uttrykk for det mens sønnen hører på. Jeg har forsøkt å si at det ikke er så lurt.
Enda verre synes jeg det er at hun kommer med karakteristikker av sønnen mens han er til stede. Hun kan for eksempel si: «Han er så redd for det, skjønner du». Eller: «Han har så angst at han klarer ikke det». Jeg tror slike uttalelser kan påvirke gutten negativt, men vet ikke hvordan jeg skal få sagt det til henne på en god måte. Har dere i Samlivspanelet noen gode råd?
Hilsen Maren
Hei Maren
Jeg får inntrykk av at du er en god og viktig støtte for din lillesøster og din nevø. Det høres ut som din søster lett snakker «over hodet» på sønnen sin. Kanskje i den tro at han ikke hører eller forstår? Å snakke over hodet på barn, snakke om dem, eller utlevere barn i andres påhør, kan ha veldig uheldige konsekvenser.
«Små gryter har også ører»
... brukte min far å si når han ble klar over at vi barna lyttet til de voksnes samtaler. Vi skjønte ikke hva ordtaket betydde den gangen, men det var et signal om at vi hadde blitt oppdaget, og at de voksne skiftet samtaletema. Barn syns jo det kan være spennende å få del i hva de voksne snakker om og er opptatt av. Men det er et skille mellom barns og voksnes verden.
Det er dessverre slik at mange voksne undervurderer barn og hva de får med seg. De undervurderer kanskje også hvilken innvirkning det de hører kan få for barna. Barn tar ord bokstavelig og ordbruken fra de voksen kan oppfattes annerledes enn det som var ment. Barn kan forstå og tolke ting på andre måter enn voksne, slik at det kan skape utrygghet og frykt. Det er derfor viktig å være bevisst på hva våre ord og uttrykksmåter gjør med barna.
Barns lojalitet
Det er fullt mulig at din søster har gode grunner til å være skuffet og bitter over mangel på involvering fra barnets far. Hun trenger nok å få uttrykt det, og kanskje også få hjelp til å finne konstruktive måter å forholde seg til dette på. Men det er ikke et tema som barn skal involveres i. Barn har vanligvis en sterk lojalitet til begge sine foreldre, og det er smertefullt å høre at den ene blir snakket ned av den andre. Vi vet mye om at det ved samlivsbrudd er av avgjørende betydning at foreldrene samarbeider godt med tanke på hvordan situasjonen blir for barna i fortsettelsen. Dessverre er det ikke alle voksne som klarer dette. En konsekvens kan bli at barnet kan bli redde for å dele åpenhjertig informasjon om den andre forelderen, ta den i forsvar, og havne i en sterk lojalitetskonflikt.
Vi formes av andres forventninger. Derfor kan det å gi barn karakteristikker bli det vi i psykologien kaller selvoppfyllende profeti
— Bente Barstad
Vi formes av andres forventninger
Barn er veldig sensitive overfor sine omsorgspersoner, og speiler seg i dem for å få bekreftelse på hvem de er. Både ansiktsuttrykk og toneleie gir informasjon om hvordan vi blir bekreftet og verdsatt. Vi forstår og vurderer oss selv i lys av hvordan vi forstår at andre oppfatter oss. Det å definere eller komme med karakteristikker av barnet er uheldig. Barn tror på det voksne sier, og slike utsagn kan få barn til å føle at det stilles spesielle forventninger til dem. Vi formes av andres forventninger. Derfor kan det å gi barn karakteristikker bli det vi i psykologien kaller selvoppfyllende profeti. Det viser til at omtale eller forventninger som blir uttrykt igjen og igjen, fører til at personen endrer seg eller utvikler seg i retning av beskrivelsene. Dette til tross for at de uttalte forventninger eller beskrivelser ikke nødvendigvis stemmer med realiteten.
En annen konsekvens kan være at når vi bruker beskrivelser om hvordan barnet er, så går det rett inn i barnets selvfølelse. Å overhøre negative beskrivelser om seg selv kan være vondt, enten man kjenner seg igjen eller ei. Og særlig dersom barnet i tillegg opplever at den voksne ikke setter seg inn i hvordan dette egentlig er for barnet.
Bevisstgjøring
Jeg støtter deg i at det er viktig at du snakker med din søster. Det kan være en hjelp for henne til å forstå at det ikke er godt for gutten at hun fortsetter å snakke nedsettende om hans far, eller at hun beskriver og definerer han overfor andre. Behovet for å få snakket om, og bearbeidet, bitterheten er legitimt og forståelig. Og hun har kanskje bekymringer for gutten som hun trenger å dele. Det er viktig å finne gode arenaer for dette, uten barnet som tilhører. Din søster har helt sikkert de aller beste ønsker for sønnen sin og det er neppe hennes intensjon å gjøre han vondt. Det er kanskje rett og slett slik at hun ikke er bevisst på dette. Derfor det det så viktig at hun forstår effekten av det hun gjør, slik at hun får mulighet til å endre på det.
Det er to varige gaver vi kan gi barna våre. Den ene er røtter, og den andre er vinger
— Ukjent
Vennlig hilsen
Bente Barstad