De onde stedøtrene

Det er bare slitsomt og tærer på. Da faren deres og jeg flyttet sammen, var jentene seks og åtte år gamle. Selv har jeg en sønn som da var ti år, og de gikk greit sammen. Nå er de to jentene blitt 13 og 15 år, og jeg kjenner at de ikke lenger har så mye respekt for det jeg sier. Jeg mener selv at jeg ikke prøver å oppdra dem. Det overlater jeg til pappaen deres. Men av og til må også jeg si ifra når de ikke rydder opp etter seg på badet eller når de har laget seg mat på kjøkkenet og rotet det til.

Da blir jeg møtt med mye sinne og ufine kommentarer. Jeg har forsøkt å snakke med samboeren om det, men han mener vi bare må være tålmodige med tenåringene. Det orker jeg ikke – i alle fall ikke hele tiden. Hvordan skal jeg gå fram for å beholde det gode forholdet jeg hadde til dem? Og hvordan skal jeg få samboeren til å forstå hvor slitsomt dette er for meg i lengden?

Hilsen stemor

Kjære stemor

Du har kjent dine to stedøtre i en del år nå og fulgt dem fra de var barn til de nå har blitt tenåringer. Ut ifra det du skriver får jeg inntrykk av at familielivet har fungert godt for deg og samboeren din – og de tre barna som er del av stefamilien. Men så har det skjedd en endring i jentenes oppførsel og atferd overfor deg som forståelig nok er utfordrende.

En brytningstid

Foreldre generelt kan oppleve livet med tenåringer i hus som meget krevende. Tenåringene er i en brytningstid, der det skjer store endringer fysisk og følelsesmessig. Ikke minst dukker behovet for selvstendighet og opposisjon mot foreldre opp. Dette er gjenkjennelig for de som er, eller har vært, tenåringsforeldre. Det er viktig at foreldre i størst mulig grad kan støtte hverandre og sammen finne gode måter å møte utfordringene på.

Tenåringsperioden går over, og siden det høres ut som dere har en god relasjon i bunn, er det gode muligheter for at den ikke er borte når stormen har lagt seg

—  Bente Barstad

Myk – hard dynamikken

Det å være steforelder til tenåringsbarn kan gjøre situasjonen ytterligere komplisert. En polarisering kan lett oppstå mellom barnas biologiske forelder og steforelderen med tanke på i hvordan å møte barna. Dette er kanskje noe av det du står i akkurat nå. Når vi snakker om polarisering i foreldrestil, handler det om at når en forelder blir mer streng og grensesettende overfor barna, blir den andre forelder mer ettergivende for å kompensere. Og jo mer ettergivende den ene blir, jo mer grensesettende blir den andre.

På den måten kan begge bli presset til ytterpunkter som de egentlig ikke ønsker. I stefamilier kan denne myk – hard dynamikken være enda lettere å komme inn i. Det er oftest steforelderen som ønsker å stille strengere krav og grenser overfor barna, mens den biologiske forelder fortere blir mer ettergivende overfor egne barn enn andres barn. Dette kan utvikle seg til veldig fastlåste og vonde konflikter mellom paret.

Jeg vil anbefale deg at du og samboeren din setter av tid til en rolig samtale om hvordan dere kan håndtere situasjonen. Prøv å fortelle han hvor vanskelig og vondt dette har blitt for deg – at du trenger støtte og ikke blir stående alene.

Tålmodighet og rammer

Din samboer har et viktig poeng i at dere må være tålmodige med tenåringene. De trenger stødige voksne som de kan bryne seg på uten å bli avvist. Samtidig er det et spørsmål om hva som er akseptabel atferd? Hva skal man akseptere av verbal utagering og stygge kommentarer? Skal man ha en normal forventning til at regler og rammer følges opp av barna, selv om de er i en turbulent tenåringsperiode?

Jeg blir også nysgjerrig på hvordan situasjonen er for din sønn når de to jentene ikke viser respekt og snakker ufint til hans mor? Er det andre regler for han i hjemmet? Dette er spørsmål som kanskje kan være nyttig at dere snakker om. Forsøk å kom til enighet, eller til et kompromiss, om hva dere skal forvente og akseptere. Snakk også om hvordan holde fast på regler og rammer på gode måter, selv om barna opponerer. Det kan i tillegg være lurt å ha en felles forståelse for hvilke ting dere bare må se gjennom fingrene med i denne fasen.

Årene mellom fjorten og seksten er en slags unntakstilstand. Det burde ha stått: Stengt på grunn av ombygning

—  Trond-Viggo Torgersen

Du har et ønske om å beholde det gode forholdet du har hatt til dine to stedøtre. Det er et godt utgangspunkt, selv om det akkurat nå er slitsomt og tærer på deg. Tenåringsperioden går over, og siden det høres ut som dere har en god relasjon i bunn, er det gode muligheter for at den ikke er borte når stormen har lagt seg. I denne perioden er det viktig at du og samboeren din støtter hverandre. Lykke til.

Beste hilsen

Bente Barstad