Et hundeliv!

Kjære Samlivspanelet

Da jeg møtte min nåværende ektemann, hadde jeg akkurat fått meg en valp og denne hunden har vi ennå. Siden den gang har vi fått oss barn og hjem, men det er ikke det eneste som har endret seg. I begynnelsen var mannen min helt henrykt over hunden, men det har nå tatt slutt.

Nå irriterer han seg over hunden og snakker ikke lenger pent til den. Jeg merker også at hunden vår ikke lenger møter han med den samme glede som den pleide å gjøre. Mannen min har gitt uttrykk for at han ikke orker å vie hunden noe oppmerksomhet. Han har nok med å være småbarnsfar og ivareta jobben, og opplever hunden som en ekstra belastning.

Dette er selvfølgelig veldig trist for meg å høre. Selv om jeg nå gjør mesteparten av arbeidet knyttet til hundehold, har jeg vurdert om det beste er å finne den et nytt hjem. Men jeg klarer ikke helt å slippe taket i at dette kan handle om noe annet enn bare hunden? Er det en mulighet for at det er noe annet som gjør han misfornøyd, som ikke har noe med hunden å gjøre?

Hilsen Hundemamma

Kjære Hundemamma

Ved å signere med Hundemamma kan jeg tenke meg hva slags vonde følelser som kommer opp i deg med tanke på å gi bort hunden. Den valpen du fikk for syv år siden opplevde du kanskje som ditt første barn? Og kjærligheten din mann da også følte for dette lille vesenet, er nå forbeholdt deres menneskebarn. Men sånn er det ikke for deg, du elsker fremdeles hunden din.

Å plassere følelser hvor de ikke hører hjemme

Det kan selvfølgelig hende at du har rett i at mannen din er misfornøyd med et eller annet i livet og at hunden deres blir skyteskiven for hans negative følelser. I psykologien kaller vi slik atferd for forskyvning. Å forskyve følelser er når man retter sine negative følelser som for eksempel sinne eller irritasjon mot en uskyldig part som man ikke frykter en reaksjon fra. Dette gjør man fordi man frykter reaksjonen fra den personen man i grunnen har disse følelsene for. Om det ikke gjelder hunden ,er det betimelig å spørre seg hvem eller eventuelt hva er det egentlig disse følelsene skulle vært rettet mot?

Å se og bli sett

Hvis vi skal ta din bekymring og fenomenet forskyvning på alvor, trenger du og mannen din å ta dere tid til å snakke sammen. Det er stor sannsynlighet for at det ligger noen meget sårbare følelser under hans negative atferd mot hunden. Kanskje han føler at han ikke strekker til på jobb, har et sinne mot sjefen eller kanskje det er noe i hjemmet som er utfordrende for han? Kanskje han føler at han har mistet kontakten med deg over årene? Eller at han ikke føler seg som en god nok far?

Hunden deres blir skyteskiven for hans negative følelser. I psykologien kaller vi slik atferd for forskyvning

—  Kristoffer Whittaker

Jeg skriver ikke dette fordi man skal godta dårlig atferd rettet mot dyr eller mennesker. Jeg skriver dette fordi det er kun ved å prøve å innta den andres perspektiv at man kan begynne å finne frem til løsninger sammen.

Manglende overskudd

Jeg tror ikke nødvendigvis at ett enkelt psykologisk fenomen kan forklare alt. Situasjoner slik du beskriver er ofte sammensatte. I løpet av de syv årene dere har vært sammen har tydeligvis mange ting endret seg i livene deres. Dere har fått barn og dere har etablert et hjem.

Alt dette antar jeg selvfølgelig er flotte begivenheter i deres liv, men det er også en tidsperiode som ofte er preget av stress, lite søvn og bekymringer. Det er en periode av livet hvor mange opplever at de har lite overskudd til noe annet enn kun det nærmeste. Kanskje mannen din nettopp ikke har et overskudd for hunden deres nå? Det kan jo være rett når han sier at et kjæledyr oppleves som en ting for mye for han akkurat nå?

Det er nok en erkjennelse som også smerter han. Dessverre ville han ikke vært den første med småbarn som måtte ta innover seg at det ble for mye med hund i tillegg.

Til hundens beste

Uavhengig av hva årsaken måtte være, så virker den nåværende situasjonen å være ugrei for både deg og mannen din, og trolig også for hunden. Så lenge dere har en hund i huset, bør alle kunne prate pent til den. Ikke minst er dette viktig fordi dere har barn som dere er rollemodeller for.

I min hunds øye senker jeg mine sorger som i en dyp brønn

—  Henrik Wergeland

Jeg vet du ikke har spurt Samlivspanelet om dere burde beholde hunden, men jeg våger meg til å avslutte med noen ord om det likevel. Om din mann kan endre måten han oppfører seg på og det føles greit for han, så burde dere selvfølgelig beholde hunden. Om det ikke skulle gå og han virkelig ikke har overskudd til å ivareta hunden, burde dere kanskje vurdere hva som blir til hundens beste.

Ønsker både folk og dyr lykke til videre!

Med vennlig hilsen,

Kristoffer