Å snakke med en tenåring

Hjelp! Vi har fått en tenåring i huset!

Vi har to barn, og den eldste er nå blitt 13. Tidligere var hun lett å snakke med hvor hun søkte kontakt med oss som foreldre på en nær og tillitsfull måte. Nå er det veldig vanskelig å snakke med henne, og spør vi om hvordan det går på skolen, eller hvilke venner hun har, trekker hun enten bare på skuldrene, eller vi får et tvert svar: «Er dette et forhør, eller?» Vi er bekymret for at hun skal få dårlige venner i et risikabelt miljø, og vi føler oss opprådde på hvordan vi skal nå inn til henne på en god måte. Har dere noen tips?

Hilsen tenåringsforeldre.

Kjære tenåringsforeldre,

Jeg tror de fleste av oss som har eller har hatt tenåringer i hus vil nikke gjenkjennende til det dere skriver. Selv om vi er forberedt på de store kroppslige endringene puberteten innebærer, er ofte den følelsesmessige «berg-og-dalbanen» vanskeligere å forstå og takle.

Særlig urovekkende kan det være når ungdommen stenger oss ute og ikke lenger vil dele hendelser, tanker og følelser med oss, slik dere beskriver. Spesielt utfordrende kan dette være hvis vi merker at ungdommen strever med noe vanskelig.

Relasjonssirkler

Det sies at i tenårene blir venner viktigere enn foreldre og familie. Jeg syns dette blir upresist. Foreldre og familie vil fortsatt være viktig, om enn på en noe annen måte enn tidligere.

Hvis vi tenker at hver og én av oss omgir oss med sirkler bestående av relasjoner, vil den tilknytning og tilhørighet vi fikk etablert i barndomsårene til foreldre/foresatte representere den innerste sirkelen – på godt og vondt. Barnet i tidlig skolealder vil gradvis bygge en relasjonssirkel utenpå denne innerste bestående av jevnaldrende, noe som forsterkes kraftig i tenårene.

Da blir dette tilsynelatende den innerste sirkelen fordi foreldre blir «dumme fossiler som ikke forstår noe som helst».

Vi foreldre må ikke si fra oss rollene som forutsigbare voksne som tåler å «stå i stormen»

—  Terje Tilden

Formen endres

Jeg skriver «tilsynelatende» fordi det er viktig at vi som foreldre ikke lar oss forstyrre av at formen på kontakt endrer seg mer enn kvaliteten og innholdet.

Puberteten er en brytningstid med store endringer kroppslig så vel som følelses- og identitetsmessig. Ungdommen trenger å ha noen å si imot og ta avstand fra for å bli trygg på seg selv. Derfor må ikke vi foreldre si fra oss rollene som forutsigbare voksne som tåler å «stå i stormen». Det kan virke mot sin hensikt å være «kul» i en anstrengelse på å bli likt av ungdommen.

Flokken

Ungdomstidens prosjekt innebærer en identifisering med en gjenkjennbar gruppe, samtidig med å ta avstand fra dem en ikke har noe felles med. Derfor blir identifikasjonsmarkører, slik som klesplagg, sjargonger og sterke meninger, måter for den unge å tydeliggjøre for seg selv og omgivelsene hvilken flokk hen tilhører.

Vær tilgjengelig

Å bli bekymret for om vårt kjære barn tar ukloke valg i et miljø som kan bidra til en uheldig og farlig utvikling er skremmende og slitsomt. Og sjansen er jo tilstede for at bekymringen er berettiget. Skal vi søke å forhindre dette eller akseptere det som en dyrekjøpt læring?

Det som vi foreldre uansett kan gjøre, er å forsikre barnet vårt om at vi alltid er tilgjengelig ved for eksempel å si:

«Jeg syns jeg ser at du strever med noe for tiden. Da blir jeg bekymret fordi du ikke lenger forteller meg så mye om hva som skjer i livet ditt. Jeg vil gjerne være en støtte for deg, for jeg er jo så glad i deg! Jeg vil du skal vite at vi alltid er her for deg, og vi skal hjelpe deg så godt vi kan, når du vil.»

Skap en arena

Istedenfor å forsøke å få en motstrebende ungdom i tale, kan det være lurere å tilrettelegge for anledninger der praten går lettere. Siden mange foreldre tilbringer en del tid med sine håpefulle i bil fra og til trening og lignende, er dette en gunstig arena for at praten går lettere: Et innledende spørsmål, som for eksempel «Hvordan gikk det på treningen i dag?», kan være en døråpner for ungdommens opplevelser, tanker og følelser.

A wise parent humors the desire for independent action, so as to become the friend and advisor when his absolute rule shall cease

—  Elizabeth Gaskell, «North and South»

Dette er en periode

En slik opprørsk fase kan vare flere år, men ofte vil foreldre i ettertid bli forbløffet over at «eplet ikke faller langt fra stammen». Den unge voksne vil da tenke tilbake med takknemlighet på at hen ble møtt med romslighet og toleranse i å finne ut av denne identitetsformingen på sin måte, vel vitende om at foreldrene alltid var fysisk og emosjonelt til stede når hen trengte dem.

Foreldrenes balansering mellom å vise fasthet i sin voksne foreldrerolle og det å tilpasse seg ungdommens vekslende behov og uttrykksmåte var viktig. Den gode tilknytning og tilhørighet i denne indre sirkelen ga grunnlag for at nye relasjonssirkler ikke ble opplevd som trussel, snarere som berikelse.

Vennlig hilsen,

Terje Tilden