Kan vennskapene mine bli som før korona?

Kjære Samlivspanelet,

Etter å ha tilbrakt det meste av året som har gått hjemme sammen med mine nærmeste, har jeg endelig fått muligheten til å begynne å treffe venner igjen. Det ble en hyggelig affære, men også litt skuffende. Praten gikk litt tregt, og til tider må jeg innrømme at jeg til og med manglet noe interesse for samtalen. På sett og vis virket det som det å være sosial hadde blitt litt fremmed for oss alle. Vi kunne selvfølgelig ha snakket mer om hvordan det har vært under koronaen, men både jeg og mine venner følte litt tretthet med tanke på å snakke om koronalivet. Jeg merket at jeg har blitt litt bekymret for mine bekjentskaper. Vil de kunne normalisere seg igjen? Jeg tror kanskje det vil gå seg til, men jeg hadde satt pris på innspill fra Samlivspanelet.

Hilsen August

Kjære August,

Det er nok flere som kommer til å gjøre seg lignende erfaringer. En kollega av meg har sammenlignet effekten av begrenset sosial kontakt med vitaminmangel og at vi nå trenger et tilskudd av disse «relasjonelle vitaminene» for å komme oss.

[ – Det er vanskelig å ta imot når folk sier at de ber for meg ]

Lave nivåer

Noen vil kunne kjenne på sosial engstelse etter å ha levd mer eller mindre isolert fra andre over lengre tid. Selv om man ikke kjenner på følelse av engstelighet, vil man likevel kunne oppleve at sosiale situasjoner er mer anstrengende nå enn det de var tidligere. Mange har blitt litt «rustne» når det gjelder det å omgås andre. Vi har blitt mer vant til å møtes i digitale rom fremfor å møtes fysisk.

Internett har helt klart hjulpet med å lette på situasjonen. Det har gitt mange muligheten til å jobbe hjemmefra og ikke minst holde kontakten. Selv om kontakt via nett har vært et gode, så flyter ikke samtalen like lett, og våre evner til å lese kroppsspråk og ansiktsuttrykk begrenses.

Vi må igjen lære våre venner og bekjente å kjenne. Vi må på nytt bli vant til å omgås hverandre.

—  Kristoffer Whittaker

Hjernen er en sosial muskel

Forskning på effekten av isolasjon kan tyde på at sosiale ferdigheter er noe man må bruke for at de skal opprettholdes. Sosial intelligens kan nemlig midlertidig svekkes om vi lever isolert fra andre over lengre tid. Ofte tar vi våre sosiale ferdigheter for gitt og tenker at det bare er kroppen som har behov for trening for å holde seg i form. Det vi nå vet, er at det også gjelder våre høyst sosiale hjerner.

Med mindre sosial omgang med venner og bekjente, har man også fått færre arenaer som nettopp kan gi hjernen trening. Det å reorientere våre hjerner bort fra en hverdag som har blitt dominert av Teams, e-post og ikke minst fravær av kollegaer, vil kan derfor ta noe tid. Vi må igjen lære våre venner og bekjente å kjenne. Vi må på nytt bli vant til å omgås hverandre.

[ Hun er hekta på å snakke om pandemien ]

Færre sosiale treffpunkter

Mindre av den daglige sosiale kontakten med venner, bekjente og andre i samfunnet, enten det er postmannen, legen eller fremmede på gata, gir oss færre felles referanser. Når vi ikke lenger har den normale hverdagen å snakke om, kan den vante praten også bli mer strevsom. Som du selv skriver, så kan man selvfølgelig ha samtaler om koronahverdagen, men det er kanskje flere enn bare deg og dine venner som føler litt motstand mot nettopp dette?

Selv om ordet koronatretthet ikke brukes så hyppig lenger, så tror jeg vi opplever nettopp det nå, mer enn det vi har gjort før. Vi savner å ha andre ting å snakke om – enten det er kulturopplevelser, ferieturer eller hva det nå enn måtte være. Heldigvis begynner vi å bevege oss ut av sosial nedstenging og mot et mer åpent samfunn, hvor vi igjen kan begynne å pleie våre relasjoner, både nære og fjerne.

Nærast er du når du er borte. Noko blir borte når du er nær. Dette kallar eg kjærleik – eg veit ikkje kva det er.

—  Tor Jonsson

Fremtiden er en mulighet

Jeg vet ikke om mitt innspill er tilstrekkelig. Det er mye som fremdeles er uvisst, men mitt håp er at vi fremover fortsetter å være tålmodige både med oss selv og de rundt oss. Vi må ikke bare lære å kjenne hverandre på nytt, men også oss selv. Hvem vi er i relasjon til de rundt oss? Hva ønsker vi å bety for våre venner og familie? Alle omveltninger av samfunnet, uavhengig av om de har vært de gode eller vonde, har alltid bydd på nye muligheter. Om vi er forberedt, kan det kanskje komme noe godt ut av denne omveltningen også?

Vennlig hilsen,

Kristoffer