Det er vanskelig å ta imot når folk sier at de ber for meg

Jeg ble skilt for 10 år siden. Etter noen år, giftet jeg meg igjen med en enkemann. For noen måneder siden døde han etter en vond kreftsykdom. Vi har barn på hver vår kant og ingen fellesbarn. Hans barn har ikke villet ha kontakt med meg. Det gjør så vondt, og jeg vet ikke hva jeg kan gjøre. Min første mann og jeg mistet en sønn plutselig i en ulykke. Dette vonde minnet kom opp igjen i meg da jeg plutselig mistet min bror også ganske rett etter at min mann døde. Jeg har hele livet vært glad i å gå i menigheten jeg tilhører, men nå i koronatiden møtes vi jo ikke så ofte og jeg er mye alene. Det har blitt så vanskelig for meg å ta imot når folk i menigheten sier at de ber for meg. Da vet jeg ikke hva jeg skal si, og jeg føler meg bare utakknemlig og får dårlig samvittighet i tillegg. Jeg føler at ingen forstår hvordan jeg egentlig har det.

Kjære deg,

Det gjør inntrykk å lese om alle tapene du har hatt i livet ditt. Så mye sorg og savn! Du har sannelig fått din del av livets uunngåelige erfaringer. Denne lille spalten gir ikke anledning til å gi oppmerksomhet til alle de ulike tapene du har lidd. Jeg velger å svare deg med å skrive litt generelt om å leve med sorg og hvordan vi kan møte hverandre i sorgens landskap.

Underforstått at du har det vondt

Det er ikke lett å vite hva man trenger når man har det vondt eller hvordan man kan be om noe som helst. «Tenk om de kunne forstå at jeg bare trenger å få lov til å ha det vondt og at de bare kunne tåle å høre på meg litt!» Så enkelt og så vanskelig.

[ Jeg trodde det var umulig å både være homofil og kristen ]

Den sørgende er redd for å være til bry, og de som er rundt kjenner på hjelpeløshet og vet ikke hva de skal si eller gjøre. Jeg vet ikke om du kjenner deg igjen i at det kan være slik? Uansett er det forståelig at du reagerer på at din situasjon blir enkelt oppsummert med at folk sier at de ber for deg. Kanskje uten at de spør om hvordan du har det, eller hva du eventuelt skulle ønske at de kunne be om for deg? Det er liksom bare underforstått at du har det vondt og dermed har behov for å bli bedt for.

Det er liksom så lettvint å si «jeg ber for deg», og du blir usikker på om den som sier dette egentlig er interessert i hvordan du har det.

—  Eli Landro

Pandemi legger sten til byrden

I sorggrupper har jeg hørt lignende hjertesukk fra deltakere som jeg kan sammenfatte slik: «Jeg blir så provosert når noen sier at de ber for meg. Kan de ikke heller komme og besøke meg? Eller i alle fall ta en telefon og spørre hvordan jeg har det?». Så har gruppa kunnet dele erfaringen og gi hverandre støtte. Ikke sjelden har de også uttrykt forståelse for hvorfor slike ting blir sagt. Etter en stund kunne noen si: «De mener det sikkert godt. Jeg hadde heller ikke visst hva jeg skulle ha sagt til en sånn som meg før».

Du er altså ikke alene om å reagere slik du gjør. Det er liksom så lettvint å si «jeg ber for deg», og du blir usikker på om den som sier dette egentlig er interessert i hvordan du har det. Du kjenner forventning om å skulle være takknemlig for det du blir tilbudt, men det er jo ikke noe til hjelp for deg. Ingen forstår hvordan jeg egentlig har det, skriver du. Det høres ensomt ut. Det virker som du er mer alene enn du ønsker nå, og denne nedstengte tiden med smittevern legger sten til byrden din.

Gi tilbakemelding, uten å anklage

Å leve med sorg, er både ensomt og tungt. Det som har skjedd har skjedd, og kan ikke forandres. Slik jeg forstår deg, lengter du etter at noen skal forstå hvordan du har det og være sammen med deg i det som er. Skal tro om det er noen du kunne åpne deg for og søke kontakt med? Jeg tror du kunne trenge en som har kapasitet til å høre bare på deg, altså en som har det som sin jobb å samtale med folk som sjelesørger eller terapeut. Da slipper du å ta ansvar for vedkommende tilbake. Kanskje er det en sorggruppe du kunne være med i? I tillegg tror jeg du også kan ha noe godt i vente ved å våge å åpne deg for noen i nettverket ditt. Kanskje en som sier at hun ber for deg? I beste fall kan det hende vedkommende ville være takknemlig for å få tilbakemelding på hvordan det hun sier oppleves. Særlig dersom du klarer å si det uten å anklage.

[ Ble ekskludert fra Jehovas vitner. Nå vil hun tilbake ]

Så er det dessverre også slik at vi risikerer å bli avvist eller gjort små når vi viser vår sårbarhet. Det er selvivaretagende å være kritisk med tanke på hvem vi åpner oss for. Ikke alle er tilliten verdig. Erfaringen viser at mennesker som selv vet at livet ikke bare har gode dager, er de som best vet hva som gjør godt i en situasjon som din.

Det er for stort, det vi har, til å siga ifrå oss.

—  Sigmund Skard

Vi trenger hverandre

På Institutt for Sjelesorg på Modum Bad har vi to ganger i året en egen uke med sorg som tema. Uka byr på enesamtaler, gruppesamtaler og undervisning. En fast ingrediens er å presentere en modell som kalles to-spors-modellen. Den er til hjelp i forståelsen av hvordan vi trenger både å uttrykke og å mestre sorgen. Det ene sporet er sorgen og det andre er livet videre. I sorg-sporet jobber vi med tapet vi har lidd, og kjenner på følelsene og savnet. I livet videre-sporet går vi ut av sorgen, og tar fatt på livet som går videre. Så er det pendlingen mellom de to sporene som skaper prosessen og åpner veien videre. Vi gjør oss ikke ferdig i det ene sporet før vi tar fatt på det andre, men vi går ut og inn av de to sporene. Det er altså viktig å finne trygge rom for å uttrykke sorgen. Samtidig er det like viktig å finne rom som ikke er farget av sorgen. Der kan vi gi oss hen til livet som går videre. «Gråt når du må, og le når du kan».

[ «Jeg uroer meg over de endringene jeg merker hos kona» ]

Vi trenger hverandre, vi mennesker. Det vitner om modenhet og styrke når vi kan presentere oss, meddele oss og si noe om hva vi trenger. Du har vist styrke gjennom å ta kontakt med panelet. Jeg håper du gjennom å våge å vise sårbarhet til noen utvalgte, vil erfare at det skapes nærhet og tillit som igjen kan gi deg håp for livet videre.

Lykke til!

Vennlig hilsen,

Eli Landro