Samlivspanelet svarer: Hva kan jeg gjøre for å komme til himmelen?

Jeg er en kvinne i 40-årene som ble kristen for noen år siden. Jeg vokste ikke opp i noen kristen familie, og derfor er det veldig mye i kristendommen som er uklart for meg. Dette er litt utfordrende fordi jeg har barn, og jeg vil jo gjerne lære dem mest mulig «riktig» lære, og framstille kristendommen mest mulig riktig for dem. Etter jeg ble kristen, har jeg gjort alt jeg kan for å lære mest mulig på den lille fritiden jeg har til rådighet; kjøpt mange bøker, lest på nettet, og jeg har gått på en rekke gudstjenester. Jeg er spesielt opptatt av hva jeg som kristen skal gjøre for å komme til himmelen. Jeg har en god utdannelse og føler meg ikke som en som har vanskelig for å forstå ting, men akkurat dette med nåde og synd og hva som «skal til», er vanskelig for meg å forstå. Tenk hvis jeg lærer barna mine for strenge eller for slappe regler, og faller i én av to grøfter – at jeg er for streng, og de tar avstand fra Jesus, eller at jeg er for «slapp» og ikke kommer til himmelen. Og hva – helt konkret – er synd? Kan dere gi meg litt klarhet? I så fall, er jeg veldig takknemlig.

Hilsen anonym

Kjære deg,

Takk for din henvendelse til Samlivspanelet. Du har mange store spørsmål, og jeg kan ikke gå inn på alle og gi konkrete svar. Men jeg vil prøve å reflektere litt over noe av det jeg oppfatter som grunnleggende i det du skriver, og håper det kan være med på å gi deg litt større klarhet.

Hvem kan kalle seg kristen?

Hva er egentlig det grunnleggende i troen vår? Hvis det skal være så krevende og så mye å passe på, hvem kan egentlig kalle seg kristen?

Disiplene som gikk sammen med Jesus spurte i likhet med deg: «Hvem kan da bli frelst?» Jesus så på dem og sa: «For mennesker er det umulig, men ikke for Gud. Alt er mulig for Gud» (Markus 10. 27).

Så hva er det Gud har gjort som har gjort det mulig for oss å bli frelst?

«For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Joh. 3.16).

Vi mennesker gjør det komplisert

Da Jesus døde på korset, tok han på seg all skammen over all verdens synd og feiltrinn, og han døde en skamfull død. Forhenget i tempelet revnet ovenfra og ned som et tegn på at det ikke lenger er noe stengsel mellom oss og Gud. Det er fullbrakt! Jesus seiret over dødskreftene og lever, og har lovet å være med oss alle dager! Frelse betyr fri hals, som når lenken blir tatt av slaven som blir fri. Vi er ikke bundet av synden, men kan få innrømme den og leve i tilgivelse og frihet fordi Jesus har tatt all skammen på seg og seiret over døden. Dette er store ord å skrive, et mysterium å forstå, men vi kan tro det!

Det er vanskelig både å forstå og å godta at vi ikke kan bidra med noe som helst når det gjelder vår frelse. Livet handler jo ellers ofte om fortjeneste etter innsats. Våre gudsbilder kan være preget av en straffende Gud som ikke tåler synd. Mange av hans etterfølgere kan ha vært drevet av frykt for å trå feil og gitt inntrykk av at det å leve som en kristen er noe tungt, vanskelig og strevsomt. Vi mennesker gjør det ofte så komplisert. Kan det være så enkelt som bare å tro? Ja. Er det ikke også noen regler å følge? Nei.

Vi skal ikke være perfekte

Jesus ga oss likevel et bud: «Elsk hverandre» (Joh. 13. 34). Så enkelt og så vanskelig. Da handler det om våre liv sammen her på jorda, og ikke hva vi kan gjøre fra eller til for å komme til himmelen. Enkelt sagt kan vi si at synd er å bomme på målet. Det er det som skiller oss fra hverandre og dermed også fra Guds gode vilje for våre liv sammen her på jorda. Vi gjør feil og kommer til kort. Vi sårer hverandre og må ofte leve med noen konsekvenser av det. Det hører til våre livsvilkår at vi er begrenset. Vi er ikke perfekte og skal ikke være det. Det er egentlig befriende å innrømme det.

På en måte tenker jeg at det å være så opptatt av å komme til himmelen, også blir å bomme på målet med våre liv. Det tar bort fokuset vårt fra det som er her og nå. Vi har våre hverdagslige gjøremål og gleder og sorger å forholde oss til. Vi som er troende er ikke lovet noe enklere liv her i verden enn andre, men vi er lovet et nærvær i det hele. Jesu avskjedsord til disiplene da han ble borte for øynene deres var at han skulle være med dem, og oss, alle dager inntil verdens ende (Matt. 28.20). Vårt oppdrag er enkelt sagt å gjøre så godt vi kan i de omstendighetene som livet har gitt oss. Til det har Gud tro på oss!

Kan det være så enkelt som bare å tro? Ja. Er det ikke også noen regler å følge? Nei.

—  Eli Landro

Gi barna en trygg havn

Jeg forstår at en del av ditt oppdrag her i livet er å oppdra barn. Det er et stort og betydningsfullt ansvar. Du er usikker på hvilken opplæring du skal gi barna dine. Jeg tenker at det viktigste du kan lære dem er at de er elsket av Gud sånn som de er! Lær dem at det ikke er skamfullt å være begrenset og ikke strekke til. At de er elsket, ønsket og velkommen i verden. Gi dem en trygg havn å komme til når de møter sin egen og andres ufullkommenhet. Jeg vil oppmuntre deg til å ta imot både deg selv og barna dine med kjærlighet. Kanskje er det et trosopplærings-tiltak i menigheten dere bor i som barna dine kan være med i? Du er nemlig ikke alene med ansvaret om å gi troen videre til neste generasjon!

Det korteste streif av ekte kjærlighet kan gi næring til et helt liv.

—  Linda Olsson

Fra strev til ressurs

Det du skriver om livet ditt som kristen så langt, oppfatter jeg som ganske strevsomt. Jeg skulle ønske jeg kunne ta fra deg strevet og vise deg tryggheten og tilhørigheten hos Gud som elsker deg og som tror på deg. Slik at troen mer kan bli en god ressurs i livet ditt. Jeg vil anbefale deg å finne en samtalepartner, en sjelesørger, som kan gå litt sammen med deg og undre seg og utforske disse store spørsmålene sammen med deg. Jeg har også lyst til å gjøre deg oppmerksom på muligheten for en rekreasjonsuke på Institutt for Sjelesorg. Kanskje det er noe du kunne unne deg? Her møter vi daglig mennesker i samtale om livets mange utfordringer.

Vennlig hilsen fra Eli Landro

[ Les flere svar fra Vårt Lands samlivspanel ]