Min manns bror er «evig singel». Vi forstår ikke hvorfor

Kjære Samlivspanelet,

Min ektefelle har en bror som har vært singel hele livet og har passert 40 år. Vi har ikke snakket så mye med ham om hvorfor han ikke har funnet seg noen å tilbringe livet med, men vi lurer. De få gangene vi har spurt, opplever vi ham som ganske unnvikende. Han er en kjekk og snill mann med god økonomi og egen bolig. Vi forstår ikke hvorfor han fremdeles er singel? Vi vet at vi ikke har noe med hvordan han velger å leve livet sitt, og vi har stor respekt for andres valg av livsstil. Vi har grunn til å tro at singellivet ikke er et bevisst valg fra hans side. I de samtalene vi har hatt med ham, virker det som om han har gitt litt opp å finne noen. Kanskje om vi forsto ham bedre kunne vi også møte ham på en mer forståelsesfull måte?

Mvh,

Yngve og Trond

Kjære Yngve og Trond,

Det er fullt forståelig at dere bekymrer dere over at et familiemedlem lever et liv alene. Vi mennesker er sosiale vesener som knytter tette bånd for glede og overlevelse. Det kan dermed virke rart når noen tilsynelatende velger å leve livet alene. For mange er dette en valgt livsstil som de er godt fornøyd med, men for andre er dette en livssituasjon som de befinner seg i ufrivillig.

Når frykten tar over

Flere har nok en eller annen gang kjent at kroppen fryser til når man har sittet ansikt til ansikt med en man ville kysse eller dele sine intime følelser med. Fantasien som man har spilt på repeat om hvordan man denne gangen skulle ta motet til seg, ble igjen ikke noe av. Kanskje man føler seg litt flau over at man ikke klarte å overkomme frykten, eller kanskje den utkårede ikke engang la merke til dramaet som utspilte seg på innsiden. Med gjentatte nederlag vil motløshet spire og gro.

Motløshetens dype røtter

Etter flere år som singel, begynner venner og familie å lure. De spør om man har noe på gang eller noen i kikkerten. Motløst sier man at man hverken har tid eller interesse av å date akkurat nå. Man forsøker å fremstå som fornøyd med tilværelsen, at man er for opptatt til å ta seg tid til slikt. At man egentlig skulle ønske å dele livet med noen, har man for lengst sluttet å gi uttrykk for. Det var kanskje greit å være singel i tyveårene, men nå som man har blitt eldre har resignasjon tatt overhånd. Tanker og følelser av at man ikke mestrer å inngå i romantiske relasjoner har blitt ens egen overbevisning. Dette forsterkes av at man ser sine jevnaldrende finne noen å dele hverdagen med.

Med tiden vil kanskje den ufrivillige single åpne seg mer opp om hvordan hen har det.

—  Kristoffer Whittaker

Når ubehaget driver livet

Jo mer man sier til seg selv og andre at man ikke har behov for eller tid til romantiske relasjoner, jo mer handler man deretter. I økende grad benytter man seg ikke av tilbud eller tjenester som hadde vært naturlige møteplasser for single. Når venner eller familie forsøker å spleise, kommer man med unnskyldninger om hvorfor det ikke passer. Det hele begynte med en ubehagelig fornemmelse, kanskje som en emosjonell reaksjon på avvisning. For noen vil ubehaget som følger en avvisning være lettere å feie av seg enn for andre. For de vil det kunne være en bekreftelse på en ide om at man ikke er god nok.

Tankefellen

For de som det gjelder, vil de de vonde følelsene kunne føre til at man unngår lignende situasjoner. Det at man i det hele tatt tenkte på å fortelle noen at man likte dem, eller hadde planer om å kysse dem, har blitt et vagt minne. Samspillet mellom tanker, følelser og atferd kan da skape en «tankefelle». I denne tankefellen sier man for eksempel til seg selv: «Møter jeg noen, så møter jeg noen. Om jeg ikke gjør det, er det kanskje meningen at jeg skal være alene». Slike beskjeder motiverer ikke til å finne en annen og i tillegg slutter man med tiden å legge merke til andre interessenter.

Lyset i et ansikt som elsker, brer seg evindelig ut over jorden.

—  Stein Mehren

Alene, men ikke ensom

Ikke alle enslige følger nødvendigvis denne psykologiske prosessen. Men for dem som gjør det, kan det være vanskelig å snakke om det. Under overflaten vil det kunne skjule seg vonde følelser som er vanskelige å snakke om. Det kan for eksempel være tristhet og skam. Med tiden vil kanskje den ufrivillige single åpne seg mer opp om hvordan hen har det. Da må man lytte og være til stede. Innerst inne er det bare de færreste som ønsker å være helt alene.

Ønsker dere alt vel,

Kristoffer