Hun vil gifte seg, men foreldrene godtar ikke kjæresten

SAMLIVSPANELET: Jeg er enebarn og har nok vært veldig føyelig. Jeg er redd for hvordan det blir i lengden hvis mine foreldre ikke endrer syn, skriver Maren (29).

Som barn er man totalt avhengig av foreldrenes omsorg for å overleve, skriver Bente Barstad: Og barn kan tilpasse seg mye for å sikre seg foreldrenes ubetingede kjærlighet.(Foto: Børge Bredenbekk)

Jeg har funnet mannen i mitt liv. Sammen med han føler jeg meg harmonisk, trygg og glad. Akseptert. Han er en omtenksom, varm og tydelig person. Godt likt, og fin mot sin familie og sine venner! De har tatt imot meg med åpne armer. Jeg er stolt over å være kjæresten hans. Alt føles helt riktig! Vi ønsker å gifte oss og dele livet sammen. Men mine foreldre er ikke fornøyde med mitt valg, de godtar han ikke! Jeg er i ferd med å avslutte en lang utdannelse. Han er ikke akademiker, men har et praktisk yrke. Jeg er enebarn og har nok vært veldig føyelig. Ærlig talt valgte jeg utdannelse på grunn av press fra mine foreldre. Alt handler om å være vellykket utad. Ikke hvordan man egentlig har det. Mine foreldre er snobbete. Men det er fryktelig sårt at de ikke ser hvilken utrolig fin mann han er, hvor lykkelig jeg er sammen med han. Jeg er redd for hvordan det blir i lengden hvis mine foreldre ikke endrer syn. Jeg er veldig fortvilet. Av og til tenker jeg at det beste er at jeg avslutter forholdet til han. Da slipper jeg dette sterke presset. Det føles som en fysisk kvalme rett og slett. Så vondt er det. Men jeg vil jo ikke miste han! Jeg er rådvill.

Hilsen Maren, 29 år.

Kjære Maren,

For å lese saken må du være abonnent

Bestill abonnement her

KJØP