Sønnen tok sitt eget liv. Bør barna hans få vite sannheten?

Vi er besteforeldre til tvillinger som snart er tenåringer. Deres far var vår sønn. Han tok sitt eget liv da de var fire år. Vi har nær kontakt med dem, og det har vært en god trøst for oss.

Vi har snakket mye om sønnen vår og hvordan han var og at han var veldig glad i dem. Vi snakker ofte om savnet, men ikke om brevet han hadde sendt sin søster samme dag som han tok sitt liv. Det er umulig å forklare hans valg, og vi har vært veldig usikre på hva vi skulle si. Vi har kanskje ventet på en «riktig anledning», men det er på en måte blitt vanskeligere etter hvert som tiden har gått.

Det kom bardust på oss da en av guttene i julen spurte hva vi trodde hadde skjedd. Han hadde googlet og lest om hendelsen i avisene. Der og da snakket vi det bort, svarte noe om at det var en tragisk møteulykke i trafikken. Nå gnager det oss veldig at de bør få vite sannheten, og jeg spurte deres mor hva de visste. Hun sa at de nok ikke vet, og hun har tenkt mye på hva som er riktig å si. Hun har ny mann og små barn, og jeg tror ikke hun orker å gå inn i dette på nytt.

Skal vi fortelle guttene det vi vet, eller skal vi holde på at det var en tragisk ulykke? Hva gjør det med dem om de får vite at faren deres mest sannsynlig valgte å forlate dem?

Hilsen sorgtynget bestemor og mor.

Kjære deg,

Du har all min respekt for at du deler dine vonde dilemmaer. Jeg forstår deg slik at dere er overbevist om at sønnen deres valgte døden, og har forsonet dere med det. Du tar opp flere ting i brevet ditt, men jeg velger å belyse ditt viktige spørsmål om hvordan vi bør snakke med barn om selvmord. Vi har god, norsk forskning på dette.

Bør vi snakke med barn om noe så vondt som at en forelder tar sitt eget liv? Svaret er «ja». Skal vi vente til barn spør? Svaret er «nei».

[ Blivende stefar: Jeg vokste selv opp med en stefar. 
Da jeg ble 13 år, 
ble han borte ]

Vi skal «tåle» følelsene – gang på gang

Taushet forteller barn at dette er ting de ikke kan snakke om, og de spør ikke. Vi voksne har ansvaret. Utfordringene er å forberede oss på hvordan vi skal snakke om selvmord og andre overveldende hendelser i et barns liv slik at informasjonen og samtalene passer til hva barnet kan forstå ut fra alder, modenhet og situasjon. Jeg skriver «samtalene» fordi smertefull informasjon må gjentas i en atmosfære hvor voksne håndterer egne følelser. Barn skal oppleve at vi «tåler» deres blandede følelser og reaksjoner - gang på gang.

Risikoen er stor for at barn får vite, og blir overveldet fordi de ikke har forutsetninger for å håndtere det de hører. Det er et viktig argument for å ta initiativ til å snakke.

—  Grethe K. Hoviosen

Være ærlig på at man ikke vet

Du spør hva det gjør med barn å få vite at deres forelder valgte å forlate dem. Større barn jeg har snakket med, har reagert veldig ulikt, og min erfaring er at voksne må hjelpe barn til å sette ord på sinne, savn, sorg, skyld, skam for at de kan forsone seg med at en av foreldrene er død i selvmord. Jeg mener en vedvarende følelsesmessig støtte er svært viktig for å forsone seg med sannheten og finne gleden i minner og det som var. I familier som opplever dramatiske hendelser og store livsendringer, kan medlemmene føle seg veldig alene. De finner ikke ord eller måter å uttrykke sin smerte på, og ofte tror de at de beskytter andre ved å tie. Vi kan beskrive det som å bli «isolert» fra de andre og dessverre frata seg selv og andre muligheten til å finne trøst og støtte.

Du beskriver dilemmaet som handler om å forberede barna på at andre «vet». Risikoen er stor for at barn får vite, og blir overveldet fordi de ikke har forutsetninger for å håndtere det de hører. Det er et viktig argument for å ta initiativ til å snakke.

Mange ganger har vi ikke en sikker forklaring på årsak eller hendelsesforløp. Slik jeg leser det du skriver kan det også være din families situasjon. Er det flere mulige forklaringer på spørsmål som «hvorfor/hvordan» er det viktig å være ærlig om at man ikke vet, og møte barns tanker og forestillinger. Det er en viktig prosess for å bearbeide og forsone seg med fakta.

Min kjærleik er også eit rop i motvind

—  Åse-Marie Nesse

Forberedelse er viktig

Vi kan ikke forberede oss på følelser som kommer. Det vi må forberede oss på, er å ta imot reaksjoner, beholde roen og bekrefte følelser, skape trygghet. Si at å snakke om det vonde og uforståelige er den beste måten å gjøre det mindre vondt på. Del det vonde før man trøster og fokuserer på framtida. Det er lett å overveldes, så prøv å holde fast i gleden over at dere har hverandre, og at dere hjelper hverandre ved å snakke, klemme, spørre, se på bilder, dele minner.

Etter hvert som barn blir eldre er behovet der for å forstå hendelser som er en del av deres livshistorie.

Hvordan tilpasser vi innholdet i samtalene til hva barn kan forstå og ta imot? Forberedelse er viktig - hva du skal si og hvordan vil du «inviterer» til samtale.

Vær åpen om hva som er skjedd, barn trenger å vite at de kan stole på at de får vite sannheten. Husk at voksne kan ha mange detaljer barn ikke har forutsetninger til å forstå eller behov for å vite. Tenk gjennom hva barnet kan forstå nå, hvilke ord du skal bruke og hvordan du kan forklare med enkle ord. Planlegg flere pratestunder, og vær forberedt på å ta imot spørsmål når du minst venter det.

[ Ekteparet har slitt i mange år: Nå er hun redd for å miste troen på grunn av samlivsproblemene. ]

Ikke nøl med å søke hjelp

Sørg for at du selv har den støtten du trenger, både til å bevare kontrollen over hva du sier og til å oppfatte reaksjoner. Ingen fagfolk kjenner barnet så godt som nær familie, men nøl ikke med å søk råd hos fagpersoner som vet mye om barns forutsetninger og behov. Noen finner det trygt å få hjelp for å komme i gang, mens andre finner god støtte i familie eller venner som kjenner barnet godt.

Til ditt spørsmål om det er riktig å fortelle, vil jeg sitere Magne Raundalen: «For å legge til rette for livet, trenger barn voksenpersoner som tar dem på alvor og viser respekt for deres forstand».

Alt godt fra Grethe K. Hoviosen