Vi er begge pensjonister, min mann noen år eldre enn meg. Vi har aldri snakket så mye om døden, men under koronapandemien har livets slutt kommet mer opp i vår bevissthet. Sammen snakket vi litt om det da pandemien startet. Nå merker jeg at temaet opptar min mann, mer og mer.

Vi så jo skrekkbildene fra Europa i våres. I sommer var det litt stille, men nå er trykket tilbake for fullt. De siste ukene har min mann rett og slett utviklet angst på grunn av korona. Han frykter å bli smittet og frykter døden – og hvordan den skal komme. Han sover dårligere og klarer nesten ikke å snakke om annet.

Det er så vanskelig å få dreid hans oppmerksomhet over på de positive ting i livet. Hva kan jeg som ektefelle egentlig gjøre? Han tør nesten ikke å gå ut av huset eller bli med til butikken, til familie og venner, eller på gåturer. Jeg føler meg egentlig litt maktesløs akkurat nå.

Else, 77 år

Kjære Else,

Det høres både vondt og tungt ut å leve i det du beskriver. En ting er situasjonen som er felles for oss alle nå om dagen: usikkerheten i forhold til hvordan dette skal gå. Hvor er smitten? Blir jeg syk? Blir mine kjære syke?

Vi har alle sett skrekkbilder av hvor alvorlig syk det går an å bli av dette viruset. Og vi prøver å roe oss med at det slett ikke er alle som blir så syke. Mange har jo blitt helt friske igjen og ser ut til å ha kommet gjennom sykdommen uten varige mén. Men noen får slitsomme ettervirkninger. Og vi ser alvorlige politikere og representanter for helsemyndighetene gi oss informasjon og instrukser om ulike tiltak for smittevern. Det skal sannelig godt gjøres å unngå å bli bekymret!

[ «Jeg vil. Hun vil ikke. Sexlivet vårt er en parodi» ]

God grunn

Det høres ut som bekymringen har vokst til angst hos mannen din, og da har han det vondt. Du som står ham nær føler deg maktesløs og har det også vondt. Du spør hva du kan gjøre. For det første tror jeg det kan hjelpe mannen din at du selv beholder roen og holder struktur på dagene. Om du kan klare å høre på ham uten å gå i diskusjon med det du oppfatter som urimelig eller overdrevent, tror jeg det også kan ha en positiv effekt. Du kan jo egentlig ikke hjelpe ham, og han har jo rett i at det er grunn til å være redd.

Det er ingen som har full kontroll og vi må alle leve med mye usikkerhet.

—  Eli Landro

Kontroll

Men det er uhensiktsmessig å bli så lammet av angst som det høres ut som mannen din er. Dersom angsten fortsetter å plage mannen din, synes jeg han skal ta kontakt med fastlegen sin. Det er ingen som har full kontroll og vi må alle leve med mye usikkerhet. Da kan det være betydningsfullt for oss å oppleve at det er noe vi kan ha kontroll over.

Vi kan velge å følge de rådene vi får om å vaske hendene, holde avstand, invitere bare noen få og reise minst mulig osv. På den måten gjør vi det vi kan og får en opplevelse av å ha litt kontroll tross alt. Og ellers gå turer og leve så normalt som mulig.

Og likevel/finst kjærleiken/overalt: i små nisjer/og avkrokar i landskapet/klar til å strøyme ut

—  Paal-Helge Haugen

[ De ble enige om å forlate menigheten sammen. Nå angrer han.  ]

Dele sårbarhet

Du skriver det ikke direkte, Else, men jeg lurer på om jeg mellom linjene kan lese at du egentlig savner å stå sammen med mannen din nå? At du skulle ønske at han ville være med på turer og at dere kunne støtte hverandre i denne tiden som er så krevende for oss alle. Selv om vi vet at det eneste sikre her i verden er at vi alle skal dø en dag, så er det krevende for de fleste av oss å snakke konkret om døden og angsten vi kan kjenne for den. Det gjør inntrykk å lese at dere faktisk har begynt å kunne snakke litt om det. Kanskje kan dere da også snakke sammen om situasjonen deres nå og spørre hverandre om hva dere trenger fra hverandre? Kanskje har dere noen nære venner eller familie dere også kan snakke med?

Å dele sårbarhet i et trygt rom, kan gi nærhet og opplevelse av fellesskap og lette på angsttrykket.

Mvh,

Eli Landro

[ Få flere råd fra Samlivspanelet her ]