Vi hadde vært gift i 12 år da min mann valgte å bryte ut. Det er ett år siden nå. Våre to barn på 8 og 10 år ser ut til å ta det ok. Jeg er fortsatt i stor sorg over det som skjedde. Selv om vi allerede hadde forsøkt mye, både samlivskurs og terapi, mener jeg det fortsatt var verdt å kjempe for det vi hadde sammen. Vi var veldig forskjellige, men jeg mener vi utfylte hverandre. Min mann ville imidlertid ikke mer. Jeg er selv fra en familie med stort samhold og hadde stor tro på kjernefamilien. Alle mine drømmer og håp ble knust i denne skilsmissen. Hadde min mann dødd, så hadde jeg fått masse sympati, besøk og blomster. Nå er det ikke så mange som bryr seg – skilsmisser er blitt så vanlig. Jeg har lite tiltakslyst og glede over livet. Faktisk er jeg engstelig for at jeg skal bli deprimert, og jeg er redd det skal gå ut over barna. Hva skal jeg gjøre?
Inger
Kjære Inger,
Å velge å gå fra hverandre, er et tøft valg for de fleste. Enda tyngre er det når kun den ene parten ønsker skilsmisse. Det vil ofte føre til at den andre føler seg forlatt. Kjærlighetssorgen som da oppstår, gjør så inderlig vondt.
Å komme seg videre etter et slikt brudd, vil ta tid. Jo mer av livet man har delt sammen, desto lengre tid vil det kunne ta. At du fremdeles sørger etter ett år, er dermed ikke så rart. Verre kan det også være om det ser ut som om eksmannen din har kommet seg videre i livet, mens ditt eget ser ut til å være på stedet hvil.
Vanskelig å forstå
Som du skriver, får du ikke den samme støtten av de rundt deg som man hadde forventet ved et dødsfall i nær familie. Det kan være vanskelig for andre å forstå at det du nå gjennomgår har likhetstrekk med nettopp det å miste noen man er glad i. Dette tapet kan for mange oppleves som å miste en del av seg selv. Da kan livet etter et brudd virke fremmed og tilværelsen kan bli ensom.
Alt for mange venter dessverre med å ta kontakt med hjelpeapparatet til de har blitt dårligere enn nødvendig.
— Kristoffer Whittaker
Oppsøke andre
Manglende forståelse fra andre kan være med på å forsterke opplevelsen av ensomhet. Det er mulig det kunne vært god støtte i å oppsøke andre som også har gjennomgått samlivsbrudd. Du skriver selv at samlivsbrudd er blitt normalt. Det betyr jo at det er mange som har gjennomgått noe som deg. Kanskje du har en bekjent, en venn eller en person i din utvidede familie som du kan ta kontakt med? En som vet hvordan det er å oppleve at ektefellen bryter ut av ekteskapet?
Om du mot formodning ikke har noen andre du kan støtte deg på eller at du opplever at din mangel på tiltakslyst og glede ikke avtar, så anbefaler jeg deg å ta kontakt med en fagperson. Alt for mange venter dessverre med å ta kontakt med hjelpeapparatet til de har blitt dårligere enn nødvendig.
Den lykkelige, gjengjeldte kjærligheten er en sjelden fugl.
— Maria Giacobbe
God kommunikasjon
Du skriver ikke noe om hvorfor mannen din valgte å avslutte ekteskapet, utover det du nevner om at dere var veldig forskjellige. Så da må jeg ta noen forbehold med tanke på mine avsluttende ord. Om skilsmissen ble gjennomført med verdighet, har jeg et håp om at dere kan få til en god kommunikasjon dere imellom. God kommunikasjon er en forutsetning for et godt foreldresamarbeid og det er få ting barn har mer godt av enn foreldre som kan samarbeide om hverdagen.
Mvh,
Kristoffer Whittaker