For litt over et halvt år siden meldte mannen min og jeg oss ut av menigheten vi har tilhørt i mange år. Det var en menighet med urealistisk høye forventninger til hvordan vi skulle leve som kristne. Vi så mennesker gå til grunne fordi det ble sagt at sorg og smerte forsvinner med lovsang og tilbedelse. Pastorene fikk det til å høres ut som om Bibelen har svar på alle spørsmål og dilemmaer vi moderne mennesker står overfor. Avstanden mellom liv og lære ble etter hvert så stor at vi bare måtte melde oss ut. Men selv om vi var enige om utmeldelsen, klarer ikke mannen min å gi slipp på menigheten og teologien de står for. Det provoserer meg noe grådig. Han sier at livet var enklere før og han er redd for at vi går mot Guds vilje. Dessuten savner han fellesskapet. Jeg er bare så vanvittig skuffa over at vi ikke kan stå sammen og holde fast på bestemmelsen vi har tatt! Situasjonen er så betent at vi ikke snakker om det. Hva gjør jeg? Hva gjør vi?
Hilsen provosert og oppgitt eks-medlem
Kjære deg,
Takk for ditt åpne og ærlige brev til oss i samlivspanelet. Jeg har forståelse for at du føler deg provosert over den tilsynelatende vinglingen fra din manns side. Dere sto sammen da dere fremdeles var i menigheten. Begge reagerte negativt på teologien i forkynnelsen, og på forventingene om hvordan troen skulle leves ut.
Dere var enige om å melde dere ut. Men når dere etter utmeldelsen trenger hverandre mer enn noen gang, får du liten eller ingen støtte fra mannen din fordi han ikke gir slipp på menigheten.
Det har vært forsket en god del på mennesker som bryter med trossamfunn de har tilhørt. Om du leser noe av denne forskningen, vil du kjenne igjen flere av reaksjonene hos mannen din. Måten han reagerer på er nemlig ikke enestående. Prosesser ut av trossamfunn preges ofte av ambivalens og blandede følelser. Det du opplever som vingling, er en naturlig og kjent reaksjon for mennesker i samme situasjon som deg og din mann.
[ Samlivspanelet: Det er som om Gud ødelegger ekteskapet mitt ]
Konsekvenser
Det å være troende og engasjert i en menighet, virker inn på flere sider ved livene våre. Det har innvirkning på følelser, tanker og relasjoner. Det har betydning for våre verdier, valg og prioriteringer, samt hvordan vi forstår verden og oss selv i den. Et annet sentralt aspekt er at troen ikke bare handler om livet her og nå, men om fremtiden, og livet etter døden. Tro vil dessuten alltid være forbundet med noe ordløst, noe dyptgripende i mennesket, som unndrar seg både språk og forklaringer.
Fordi troen fargelegger og er bestemmende for så mange aspekt ved identiteten vår, medfører det å melde seg ut av et trossamfunn mye mer enn å signere et stykke papir. Flere jeg har snakket med, forteller blant annet om savnet etter de gode følelsene som oppstod da de deltok i menighetens lovsang. Noen setter ord på sorg over venner og nettverk som ble borte etter bruddet.
Andre kjenner utrygghet når de skjønner at Bibelen ikke har detaljerte svar på alle livets spørsmål. Hva skal de da bruke som rettesnor i livet? Det er strevsomt å famle seg frem til nye teologiske standpunkt eller livssyn når en tidligere har stolt blindt på prester og pastorers forkynnelse. Ekstra strevsomt er det om denne forkynnelsen har snekret porten til evigheten unødig trang. Da er veien kort til angsten for å bli holdt utenfor.
Det er strevsomt å famle seg frem til nye teologiske standpunkt eller livssyn når en tidligere har stolt blindt på prester og pastorers forkynnelse.
— Jon-Erik Bråthen
Reorientering
Noen sammenligner det å bryte ut av et trossamfunn med et ekteskapsbrudd. Begge deler kan komme som en naturlig konsekvens etter at partene har glidd fra hverandre over tid, eller ved et tydelig, nødvendig og smertefullt brudd.
Hvordan bruddet oppleves, vil variere. Enkelte uttrykker lettelse og får umiddelbart et mye bedre liv. Andre trenger tid til å sørge over det gode som en gang var, og bearbeide skuffelsen over det som førte til bruddet.
Ofte er ikke dette nok. I tillegg til å bearbeide det som har vært, kan det tvinge seg frem behov for en identitetsmessig reorientering. Det blir nødvendig å finne ut hvem en er etter bruddet, og hva som skal erstatte og fylle hullene etter det en fjerner seg fra. En slik reorientering skjer ikke over natten. I hvert fall ikke når den innbefatter oppbrudd fra et destruktivt gudsbilde. Da ligger frykten for å gjøre mot Guds vilje eller bli straffet av Gud, faretruende nær.
[ Samlivspanelet: Før ba de ofte sammen – nå får de det ikke til ]
Respekt
Til tross for det som er vanskelig mellom dere, håper jeg dere klarer å fortelle hverandre hvordan tiden etter utmeldelsen har vært, og møter hverandre med respekt og raushet. Slik det er vanlig at ektefeller går i utakt og reagerer forskjellig ved vanskelige veivalg i livet, vil du og mannen din antagelig komme gjennom dette på hver deres måte. Og klarer dere å stå i dette sammen, er jeg trygg på at dere etter en stund vil se at prosessene har gjort dere godt, og ført dere nærmere hverandre.
Med de beste ønsker til begge to!
Vennlig hilsen,
Jon-Erik Bråthen
[ Mikael Bruun: – Jeg angrer veldig på at jeg stilte i Dagsnytt 18 ]