Samlivspanelet: Jeg vokste selv opp med en stefar. 
Da jeg ble 13 år, 
ble han borte

Hver uke svarer Samlivspanelet på spørsmål om relasjoner, samliv, generasjonsutfordringer og kommunikasjon. Les svaret til Bente Barstad  nederst i saken. Har du spørsmål til Samlivspanelet, kan du sende dette på mail til samlivspanelet@vl.no.

Jeg er en rolig mann på 37 år som har funnet en kvinne som jeg virkelig er glad i. Og til all lykke er det gjensidig. Hun hadde vært skilt i ett halvt år da vi møttes. Jeg vil si at hun er min første ordentlige kjæreste og vi har vært sammen i snart to år. Hun har to gutter på 4 og 7 år, som bor annen hver uke hos henne og faren. Vi vil gjerne flytte sammen, men jeg tenker på guttene som jeg ikke har vært mye sammen med.

Leiligheten hun bor i er for liten til oss alle fire. Min leilighet er stor nok, men da må guttene flytte fra sine vante omgivelser. Jeg vokste opp med stefar fra jeg var seks år. Han betydde mye for meg. Da jeg ble 13 år, ble det slutt mellom min mor og min stefar. Da ble han bare borte. Jeg merker at jeg har begynt å tenke mye på dette. Jeg blir stresset ved tanken, samtidig livredd for å miste kjæresten min. Ingen av oss ønsker et forhold i lengden uten at vi er samboere.

Jeg trenger råd!

Hilsen utrygg blivende stefar

• LES OGSÅ: – Jeg lever med en utro partner

Kjære utrygg stefar.

Det høres ut som du kommer opp i ulike følelser og hensyn som oppleves motstridende. På den ene siden er det hensynet til kjæresten din og ønsket om å få et samliv og familieliv sammen. På den andre side er du opptatt av konsekvensene dette vil få for hennes to gutter. Det virker som du klarer å se situasjonen fra guttenes ståsted.

Hensyn til barna

Det er klokt å ikke ta lett på at det faktisk kan være svært ulike ønsker fra barnas side og fra dere to voksnes side. Dersom det skal lykkes for dere fire, er det nødvendig å se på denne nye familiekonstellasjonen fra begges perspektiv – og akseptere at det er ulikt. Du nevner en konkret problemstilling rundt felles bosted. Jeg støtter deg veldig i å ta hensyn til hva som er best for barna og deres behov for stabilitet. En løsning kan være at du og din samboer finner felles bolig i det nærmiljøet barna nå bor i.

LES OGSÅ: – Jeg lengter etter et seksualliv som er mer enn plikt

Savn i eget liv

Disse konkrete problemstillingene er egentlig ikke er den største utfordringen, så lenge dere finner gode løsninger som ivaretar barnas behov. Men jeg får inntrykk av at en involvering i de to barnas liv også aktiverer dype følelser og savn i ditt eget liv. Du har selv opplevd å ha en god tilknytning og forhold til din mors kjæreste. Det er smertefullt og opprivende når noen man er glad i, plutselig blir borte! Dessverre er det mange barn som opplever akkurat det. Når det blir brudd mellom ens forelder og dens nye partner, så klippes båndet mellom barnet og partneren av. I mange tilfeller uten at det blir snakket om eller gitt rom for den sorg og savn det innebærer. Det er også mange steforeldre som erfarer dette som en enorm sorg og som gjerne ønsker å holde en viss kontakt med barna uten at de får tillatelse fra sin tidligere partner. Det er forståelig at dine egne erfaringer som barn kommer sterkt opp i deg igjen nå.

Tør du?

Din styrke i møte med de to guttene er at du har en modell på hva en god stefar kan være. Og du skal ikke bli barnas far, for de har jo alt en far. Du skal bli en god og trygg voksenperson for dem. Samtidig kan det i erfaringen din også ligge en sårbarhet som kan bli en hindring for å etablere nære relasjoner. Det er viktig at du bruker tid på å bli kjent med dem før dere plutselig skal bo sammen. Tør du å involvere deg? Tør du ta sjansen på å bli glad i dem? Du vet hvor tøft det er å miste. Vil du ta den risikoen? For å knytte bånd og tilhørighet, må man involvere seg og erkjenne at man aldri har noen garanti for å ikke miste den eller de man kar knyttet seg til. Det er kanskje viktig for deg å tenke igjennom dette. Og det er lurt å snakke med kjæresten din om hva du nå strever med. Åpenhet og ærlighet kan bidra til en forståelse og støtte fra din kjæreste som blir viktig for utviklingen av din trygghet i relasjonen både til din partner og hennes barn. Dette kan gå veldig bra!

Lykke til.

Vennlig hilsen,

Bente Barstad

• LES OGSÅ: – Det er ikke rom for liv som lugger i kirken