Jeg lever i forhold med en som flere ganger har gått bak ryggen min og innledet forhold til andre over nett eller telefon. Han har aldri lovd bot og bedring. Jeg tror ikke han er ute etter forhold på den måten, samtidig som han er den som legger opp til en seksuell tone.
Sist gang han gjorde dette, og jeg kaller det utroskap, var en måned før vi fikk barn. Det ødela noe i meg som jeg har brukt tid på å komme over. Samtidig vil jeg gjerne være sammen med ham. Vi har hatt snart femten fine år sammen, vi har barn og felles gjeld. Jeg har valgt å bli hos han, men strever med å forsvare mitt eget valg ovenfor et par venner som kjenner til hva som har skjedd.
Jeg tenker at tilgivelse har mange ansikter, og dette er kanskje et av dem. Samtidig har jeg vært igjennom samlivsbrudd tidligere og vet at den prisen er høy. Jeg trenger å lufte dette, for jeg tror ikke jeg er den eneste som blir hos en utro partner, men det er fryktelig tabubelagt.
Kvinne (39)
Her kan du lese flere Samlivspanelet
Kjære deg,
Du har nok helt rett i at flere enn deg velger å bli hos en utro partner. Ikke nødvendigvis fordi det er noe de ønsker, men fordi de frykter hva skal skje med dem, barna og huset ved et eventuelt brudd. Du skriver selv at du betalte en høy pris for ditt forrige samlivsbrudd.
Opprettholder tabuet
Det er lett for utenforstående å tenke at de handlingene mannen din har utført selvsagt bør føre til samlivsbrudd, spesielt siden han ikke har lovet bot og bedring. Det å forbli i et slikt forhold medfører sjeldent forståelse fra andre. Det er tabu å snakke om det og derfor gjerne skambelagt å være en som velger å fortsette samlivet etter gjentatte tillitsbrudd.
De som dømmer, og dermed bidrar til å opprettholde tabuet, gjør det basert på delvis og ofte unøyaktig informasjon om forholdene. Det er uvanlig at de tar høyde for samlivshistorien og kjærligheten som holder par sammen, når de gjør seg opp en mening om andres valg.
Sette tydelig grense
I vårt samfunn har de fleste en tendens til å se etter årsaker som gjør at vi kan tolerere atferd som vi nødvendigvis ikke ønsker å akseptere. I noen tilfeller peker vi på omstendigheter knyttet til oppvekst. Om man har en tendens til å være selvoppofrende, vil man da kunne forbli i et forhold over veldig lang tid uavhengig om det er godt eller ikke? Noen ganger kan det være gode grunner for dette, men ikke alltid.
Jeg vil uansett anbefale viktigheten av å sette en tydelig grense overfor en utro partner for hva man forventer hvis begge ønsker at ekteskapet skal bestå. Ikke minst er dette viktig for å beskytte egen selvfølelse.
Det er godt fundamentert i psykologien at det å bli utsatt for gjentatte negative hendelser med begrensede muligheter til å påvirke, kan føre til symptomer på angst og depresjon. Dette gjelder også de som blir utsatt for utroskap.
Søk hjelp
Jeg opplever et alvor i det du skriver og ikke minst et ønske om endring. Jeg oppfordrer dere begge til å ta tak i deres utfordringer. Dere kan for eksempel begynne med å ta kontakt med Familievernkontoret eller en lignende instans. Jeg tror det kan være et skritt i retning av å øke deres relasjonelle velvære og ikke minst er det en investering i deres psykiske helse. Det vil også kunne bidra positivt til det fundamentet som underbygger både deres parforhold og foreldreskap.
Ønsker dere alt vel og lykke til på veien videre,
Kristoffer Whittaker