Hver uke svarer Samlivspanelet på spørsmål om relasjoner, samliv, generasjonsutfordringer og kommunikasjon. Les svaret til psykologspesialist Bente Barstad nedenfor. Har du spørsmål til Samlivspanelet? Send en epost til samlivspanelet@vl.no.
Hei!
I fjor, i 9. klasse, kom min sønns beste kamerat ut som homofil til flere av vennene sine. Ett år senere er han hetero igjen. Det i seg selv trenger ikke å være problematisk, men jeg er ganske sikker på at gutten er homofil. Foreldrene til gutten er svært konservative og er del av et trossamfunn som ser på homofili som synd.
Min sønn vet ikke helt hva han skal gjøre – det gjør ikke jeg heller. Har dere noen råd til hvordan jeg kan forholde meg til situasjonen?
Hilsen Rådvill
• Hvem er Samlivspanelet i Vårt Land? Møt dem i denne saken der de svarer på hvordan det står til med det norske samliv i 2020
Bente Barstad, psykologspesialist ved Modum Bad. Foto: Erlend Berge
Hei til deg som føler deg rådvill!
Slik jeg forstår din fremstilling av dette, så er du ganske sikker på at din sønns beste kamerat egentlig er homofil. Og at grunnen til at han har gått tilbake på dette, og nå fremstår som hetero, er at han har svært konservative foreldre som har en religiøs overbevisning om at homofili er synd.
Det å være en ung gutt på 15 år å stå frem som homofil er et stort steg å ta. Usikkerhet på om man blir akseptert og respektert eller avvist og sett ned på, er sentralt i en slik prosess. Vi kan absolutt tenke oss at når han samtidig kommer fra en familie knyttet til et trossamfunn som ser på homofili som synd, så er det ekstra krevende. Selv om det i dag er flere religiøse enn tidligere som aksepterer de som har en annen seksuell orientering enn heterofili, er det samtidig stor splid i homofilidebatten i de ulike religiøse kretser.
Mangel på aksept er krevende
Det er lett å få tanker om at denne unge gutten har valgt å gå tilbake på at han er homofil, på grunn av mangel på aksept og støtte fra sine foreldre. Kanskje han er blitt presset til å fornekte det han selv opplever som sin seksuelle legning? Det er også lett å få forestillinger om at han har benektet sin homofile legning av frykt for straff og fortapelse, siden familiens trossamfunn definerer det som synd.
Frykt for å miste tilhørighet og bli utstøtt i det ytterste mørke er det mange fortellinger om fra religiøse mennesker som har valgt å holde sin homofile legning skjult. Eller de har gått tilbake på det, ette først å ha «kommet ut av skapet». Kanskje er det noen av disse tankene du har gjort deg som forklaring på at han nå har sagt at han ikke er homofil?
Mange tenåringer søker lenge i sin identitetsprosess
Tenårings - og ungdomstiden er preget av å finne ut hvem man er, hva som er spesielt med akkurat den man er og om man er annerledes enn andre. Denne gutten var 15 år da han fortalte at han var homofil. Han var midt i en alder full av store og ofte kompliserte spørsmål.
For mange dreier det seg også om hvilken seksuell legning eller orientering man har. Det er ikke uvanlig at unge mennesker kan endre oppfatning fra det å være heterofil, til å komme frem med at man har en homofil seksuell legning, for senere å gå tilbake til å definere seg som heterofil eller at man har en bifil legning.
Respekter hans fortelinng
I denne identitetsprosessen er det godt og viktig å ha noen å snakke med. Det er kanskje det som er ditt anliggende når du ber om råd til hvordan du skal forholde deg til ham?
Uavhengig av hva som kan ligge til grunn for hans fortelling om egen seksuell legning, så er det viktig å respektere og forholde seg til det han forteller om seg selv. Det motsatte vil være at du definerer hva som gjelder, ut fra dine egne forestillinger, tolkninger og fantasier.
I det ligger at du formidler at du tror han er homofil, og at foreldrene eller trossamfunnet har presset ham til å kapitulere. Jeg tror ikke det blir godt for denne tenåringsgutten å bli introdusert for din forståelse av situasjonen. Samtidig får jeg inntrykk av det du skriver, at du både har omtanke og aksept for ham - at du bryr deg om ham og vil ham vel.
Du kan bli tilliten verdig
Det er alltid godt å bli møtt med omsorg og toleranse. En slik holdning merker man når man møter den. Det å være en voksen som formidler dette, skaper trygghet og tillit. Da kan du også bli tilliten verdig - som en voksen dine sønns venner kan ta opp ting med.
Vel og merke dersom de selv har ønske eller behov for det. Det må være på deres premisser!
Vennlig hilsen Bente Barstad
MER FRA VÅRT LANDS SAMLIVSPANEL:
• Hva gjør du hvis du frykter at din egen vonde oppvekst vil gjøre deg til en dårlig forelder?
• Vidar og Hilde er svært aktive i menigheten, men har slitt seg ut
• Bør hun selge huset for å hjelpe barnebarna sine?
• Er det håp for et par som knapt klarer å kommunisere?
