Hver uke svarer Samlivspanelet på spørsmål om relasjoner, samliv, generasjonsutfordringer og kommunikasjon. Les svaret til Kristoffer J. Whittaker lenger nede i saken.
Mannen min og jeg har vært gift i snart fire år. Oppveksten min var preget av at jeg ble oppdratt alene av min mor som var veldig syk. Hun selvmedisinerte både med reseptbelagte medikamenter og alkohol. Hun kunne i perioder være veldig fjern, og til tider var hun også veldig sint. Det var ikke bare vondt, når hun var seg selv, var hun en snill mamma.
Oppveksten min har ført til at jeg i ettertid har slitt med både depresjon og angst. Jeg har derimot fått mye god hjelp og jeg har inntil nå tenkt at de vonde episodene jeg ble utsatt for i barndommen, var blitt bearbeidet. Jeg har alltid vært åpen med mannen min om det jeg har vært utsatt for, og han har aldri vært noe annet en støttende.
Det siste året har jeg derimot begynt i økende grad å få det vanskelig igjen. Mannen min og jeg har forsøkt å få barn, men jeg er ennå ikke blitt gravid. Jeg engster meg for at jeg skal bli en dårlig mor og at noe ille eventuelt skal kunne skje vårt fremtidige barn.
En del av meg håper på at jeg ikke skal kunne bli gravid. Jeg får dårlig samvittighet overfor min ektemann for at jeg tenker slik. Jeg har aldri delt disse tankene med noen før nå. Hva skal jeg gjøre?
Hilsen Line (36)
• Hvem er Samlivspanelet i Vårt Land? Møt dem i denne saken der de svarer på hva smarttelefonen kan gjøre med våre samliv.
Slik svarer Samlivspanelet, ved Kristoffer Whittaker
Kjære deg!
Først vil jeg berømme deg for at du har kommet deg igjennom mye av det vonde og vanskelige du har blitt urettmessig utsatt for. Å bearbeide traumene krever styrke og pågangsmot. Du forteller at du har fått god hjelp på veien noe som er oppmuntrende å høre.
Forventninger
At man kan få gjenoppblomstring av symptomer er ikke uvanlig. Det kan ofte utløses av endringer eller i påvente av endringer i egen livssituasjonen. Når man har begynt å planlegge familie vil man både som individ og som vordende foreldre begynne å skape seg forventninger om hvordan livet kan komme til å bli. For mange vil dette være en gledestid, men det er ikke nødvendigvis slik for alle. Når unnfangelse blir en utfordring kan det endre seg til en tid preget av stress. Har man i tillegg med seg en traumatisk fortid, vil denne ekstra belastningen kunne forårsake at vonde minner og følelser blusser opp igjen.
Skremmende
Det er forståelig at du har begynt å engste deg over hvordan fremtiden kan komme til å bli for deg og din familie. Tankene du får kan være skremmende, og følelsene de bringer med seg kan være vonde. Du er kanskje preget av påtrengende minner om de vonde opplevelsene du ble utsatt for. De kan gjøre deg redd for at du ikke vil kunne gi ditt eget barn den beskyttelse det har behov for. Kanskje du har tanker om at du vil kunne komme til å skade ditt eget barn, eller at du vil bli så beskyttende overfor barnet ditt at det ikke vil ha friheten til å utfolde seg i livet. Slike tanker er ikke uvanlig å få for en person i din livssituasjon og med de erfaringer du har med deg. Når slike tanker dukker opp er det viktig at man minner seg selv på at det vonde som skjedde hører til fortiden og at man er trygg i nåtid. Om man i tillegg venter barn er det lurt at man også minner seg selv på at det barnet vil vokse opp i et trygt hjem fullt av kjærlighet.
Hjelp
Det høres ut som om at din mor hadde det vanskelig i livet og at det dessverre gikk utover deg. Det er sjelden at voksne som har blitt utsatt for krenkelser i barndommen påfører sine egne barn lidelse, men det betyr ikke at risikoen ikke er der. Risikoen øker blant annet om man i tillegg plages av alvorlige symptomer på depresjon, angst eller misbruker alkohol eller andre narkotiske midler. Om man befinner seg i en slik situasjon burde man oppsøke hjelp for disse plagene. For de som allerede har barn finnes det også god hjelp å få om man synes foreldrerollen blir for utfordrende.
Heldigvis er det slik at mange av de som har blitt behandlet med urett i barndommen blir svært gode foreldre selv. Gitt det du skriver er det ingenting som får meg til å tvile på at det ikke gjelder deg også. Om det derimot skulle bli for tøft for dere så vet du at det er god hjelp å få.
Håp
Jeg tror det er viktig at du og ektemannen din snakker sammen om disse tankene og følelsene som plager deg. Du skriver at ektemannen din aldri har vært noe annet enn støttende. Det gir meg håp om at den samtalen vil være bra for dere begge. Å fortsette med å forsøke å unnfange uten at dere tar samtalen om det som er ubehagelig, vil kunne gjøre vondt verre på sikt. Å snakke sammen vil potensielt kunne gi både deg og ektefellen din et nytt perspektiv på det å få barn. Du vil heller ikke måtte være alene om det vonde lenger. Om ektemannen din skulle bli trist av å høre om hvordan du har det, så får du muligheten til å gi han trøst og støtte. Kan det tenkes at han også føler at noe ikke er som det pleier å være? Er det en mulighet for at han ser at du plages? Kanskje venter han på at du skal ta initiativ til å invitere han inn i din indre verden? Å ta de vanskelige samtalene vil kunne gjøre dere sterkere som et par. Det vil gjøre dere bedre rustet til å ta gode valg som fører dere mot den fremtiden som dere begge måtte ønske.
Lykke til videre,
Kristoffer Whittaker
• «Vi opplever at vår datter nærmest snakker om barna som om de er hennes 'eiendom'»
---
Dette er Samlivspanelet
- * Det viktigste i livet, relasjonene til de aller nærmeste, er også noe av det vanskeligste. Vårt Lands Samlivspanel vil hver uke svare på spørsmål fra leserne om parforhold, seksualitet, verdier i familien, foreldrerollen og kommunikasjon mellom generasjonene. Samlivspanelet er satt sammen av fire erfarne fagpersoner med tilknytning til Modum Bads samlivssenter.
- * Grethe Karin Hoviosen, fagansvarlig familie og samliv ved Modum Bads kurs- og kompetansesenter
- * Jon-Erik Bråthen, ledende sykehusprest ved Modum Bad.
- * Bente Barstad, psykologspesialist ved Modum Bad.
- * Kristoffer Whittaker, psykolog og forsker ved Familieavdelingen, Modum Bad
---