Et forbud mot konverteringsterapi løser ingenting

Jorunn G. Lossius

Stortingsrepresentant for KrF og nestleder i familie og kulturkomiteen

Et forslag fra AP og MDG som ligger til behandling i Stortingets familie og kulturkomite og VG-dokumentaren om «homoterapi» har aktualisert begrepet konverteringsterapi i norsk kontekst. Det vil ha betydning for hvordan folk flest vil definere og forklare hva «konverteringsterapi» er.

Vil ikke forby samtaler

Den formen for konverteringsterapi som VG-dokumentaren gjør rede for, tar KrF tydelig avstand fra. Slik konverteringsterapi er vi imot. Så blir det viktige spørsmålet hva som bør gjøres politisk. Hva er det beste virkemiddelet for å forhindre at mennesker blir utsatt for slike overgrep? Der har vi i KrF en annen konklusjon enn forslagsstillerne og VG-dokumentaren som ønsker at «konverteringsterapi» spesifikt skal forbys gjennom lov. Vi mener at kunnskap, bevisstgjøring og dialog, i tillegg til allerede gjeldende lovverk, vil være mer fruktbart og bærekraftig over tid enn en lovregulering. KrF vil ikke at staten skal forby voksne mennesker å søke samtaler ved sider av livet som oppleves vanskelige i livet.

LES OGSÅ: Solberg Hardt presset om «homoterapi» – ble konfrontert med KrFs rolle

Kjempe for alles trosfrihet

KrF er en aktiv forkjemper for trosfriheten. Trosfrihet er noe vi i et demokratisk samfunn må kjempe for hver dag. Debatten om konverteringsterapi viser at kampen om trosfriheten, retten til å ha en tro, skifte tro, utøve sin tro, samt retten til å ikke ha en tro, ikke er over i Norge.

Trosfrihetsprinsippet er ganske enkelt, men kan noen ganger komme i konflikt med andre prinsipper. Et tydelig eksempel på dette er når det i trosfrihetens navn undervises at i samsvar med en religiøs lov at frafalne fra religionen skal/kan straffes med dødsstraff. Da er det selvsagt at en ikke kan tillate praktisering av et slikt prinsipp, da det vil bryte med den viktigste av alle menneskerettigheter, retten til liv.

Samtidig skal vi kjempe for alles trosfrihet, også dem som tror helt annerledes enn oss og selv om vi tar avstand fra religionens innhold. Det er ingens rett å utfordre den suverene posisjonen hvert individ har i sitt eget liv og sine egne valg. Det å hegne om religionsfriheten betyr også å forsvare muligheten for andre til å velge annerledes enn det vi mener de burde. Dialog, opplysning, debatt og kritikk er legitime virkemidler som er helt i tråd med å respektere menneskers individuelle rettigheter og frihet.

Trosfriheten er ikke grenseløs

Når det er sagt har også behandlingen og formingen av begrepet konverteringsterapi blitt av vel så stor interesse for meg. Debatten og fremstillingen av konverteringsterapi har vist meg et viktig standpunkt vi må ta som et kristendemokratisk parti. Vi må løfte sjelesorgen og det troende fellesskapets verdi. Vi har et ansvar for at sjelesorg og forbønn ikke blandes inn i behandlingen av skadelig konverteringsterapi. Dette er et viktig ansvar å ta, men tas ikke på bekostning av at mennesker blir utsatt for terapi eller sjelesorg de selv ikke ønsker.

I forsvaret av trosfriheten og hvert individs rett til å være suveren i eget liv, er det også verdt å påpeke hva religionsfriheten ikke dreier seg om. Som de fleste andre rettigheter er ikke trosfriheten grenseløs og uten betingelser. I behandlingen og formingen av begrepet konverteringsterapi har det blitt nevnt alt fra sjelesorgsamtaler til alvorlige åndelige overgrep. Vår bekymring er at et slikt forbud også vil ramme situasjoner som må være akseptable ut fra tros- og religionsfriheten.

LES OGSÅ: Esoen Ottosen: «Frykter forbud vil hindre kristne fra å mene at ekteskapet mellom mann og kvinne er rammen for sex»

Dagens lovverk må brukes aktivt

Konverteringsterapi er et nytt begrep for oss i samfunnsdebatten men betyr det ikke at handlinger slik vi ser i VG-dokumentaren ikke rammes av gjeldende lovverk. Trosfriheten rettferdiggjør ikke vold mot andre, og/eller at andres rettigheter krenkes. Den unntar heller ikke religiøse ledere i Norge i dag fra norsk lov.

Konverteringsterapi kan reise spørsmål om diskriminering på grunn av seksuell orientering. Dette er vernet i likestillings- og diskrimineringsloven. Dersom konverteringsterapi i form av sjelesorg eller forbønnshandlinger innebærer sosialt press eller tvang mot unge medlemmer av trossamfunnet, vil dette kunne anses som et uforholdsmessig inngrep i deres rett til ikke-diskriminering og er derfor også regulert i diskrimineringsloven. Sjelesorg og forbønn med det formål å endre en homofil legning på bakgrunn av en forståelse av homofili som uønsket, synd eller haram, kan igjen også sies å være en form for forskjellsbehandling av homofile og omfattes derfor også av det diskrimineringsrettslige. Vi mener at dagens lovverk må brukes aktivt for å stoppe maktmisbruk, overgrep og tvang. Vi mener at det beste virkemidlet ved siden av å håndheve eksisterende rettslig rammeverk rundt trossamfunn er økt kunnskap, bevisstgjøring og dialog.

Må tåle seksuell veiledning

Vi har religionsfrihet og med den skal vi derfor også ha et stort rom for å tro og mene ulike ting, også når det strider mot flertallets oppfatninger. Trosfrihet betyr også rett til tanke og samvittighetsfrihet. Dette tilsier at vi må tåle at voksne selv skal kunne oppsøke sjelesorg eller forbønn for hjelp eller veiledning om seksuelle spørsmål, uten at vi som politikere bør forby det.

LES OGSÅ: Karin Skoglund melder seg ut av KrF etter partiets nei til forbud mot homoterapi

LES OGSÅ: Therese Utgård: «Konverteringsterapi, sjelesorg, homoterapi, medvandring – same kva ein kallar det, er det uetisk»