Politikk

Livssynsarkitekt ­mener han vant fram

Stålsett-utvalgets visjon om det livssynsåpne samfunn blir nå politisk doktrine. Da er det OK at regjeringen konkluderer annerledes i mange enkeltspørsmål, mener Sturla Stålsett.

Bilde 1 av 2

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

– Visjonen og begrepet «det livssynsåpne samfunn» blir nå ­gjeldende norsk politikk, sier Sturla Stålsett.

Rett før sommerferien kom ­regjeringens tros- og livssynspolitiske stortingsmelding. Der knesettes statens helhetlige tros- og livssynspolitikk, for regjeringen har flertall på Stortinget.

LES MER: Livssyns-Norge jubler for ny troslov

Tenkemåten

Dermed har ­Solberg-regjeringen levert sitt svar på Stålsett-utvalgets omfattende NOU, Det livssynsåpne samfunn.

Det skjer ni år etter at den rødgrønne regjeringen ga den da­værende generalsekretæren i Kirkens Bymisjon oppdraget med å nytenke hele tros- og livssynspolitikken.

Utredningen ble overrakt Aps kulturminister Hadia Tajik i 2013. Så skiftet makten hender og den havnet i den berømmelige departementsskuffen helt til ­kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) varslet nytt arbeid. I juni i år kunne KrFs livssyns­minister, Kjell Ingolf Ropstad, presentere resultatet.

– Vi var ikke glade for at ­ut­redningen havnet i en skuff, men det ga tenkningen vår tid til å synke inn i fagmiljøene, i ­partiene og i tros- og livssynsfeltet. Man må huske på at vi ­introduserte et nytt grep og ­begrep, sier utvalgsederen i 
dag.

Vårt Land treffer Stålsett, som i dag er professor ved MF vitenskapelig høyskole, utenfor Oslo domkirke for å høre hans ­dom:

– Dette er et veldig ­viktig ­institusjonelt og politisk gjennomslag for en måte å tenke om tro og livssyn i dagens samfunn. Nå slås det livssynsåpne samfunn fast som mål og ­prosjekt av regjeringen.

LES MER: Slik blir den nye trosloven

Bakteppet

Skal svaret bli ­meningsfullt, må vi imidlertid gjøre som historikeren og ­spørre: Hva var Stålsett-utvalget et 
svar på? Hva var situasjonen i 2010?

– Tros- og livssynslandskapet var endret og den politiske tenkningen hadde ikke holdt tritt. Etterslepet var stort, fastslår Stålsett.

Med kirkeforliket fra 2008 var skillsmissen mellom stat og kirke i gang, med alt det innebar for de involvertes økonomi og selvforståelse.

Etter tiår med ­innvandring var dessuten et nytt livssynsmangfold vokst fram. Det ­skapte ­usikkerhet og verdidebatt. ­Voldelig religiøs ekstremisme gjorde tematikken betent.

– Men samtidig med ­økende konfliktfokus og forskjells­tydeliggjøring, var en ny interesse for Gud og det eksistensielle vekket i deler av kulturlivet, der det før var tabu, bemerker Stålsett.

Religion gjorde comeback og rykket inn i sentrum av ­politikken:

– Tro og livssyn ble sett på som uviktig kulturpolitikk, som s­taten forholdt seg til gjennom kirken med liten oppmerksomhet på tros- og livssyns­grupper og sammenhengene med ­resten av politikken. Så ble det et ­sentralt spørsmål på felt som integrering, velferd og sikkerhet. Tro og livssyn gikk fra å være myk til hard politikk.

Noe måtte gjøres med sammenhengen i det hele, konkluderte de rødgrønne. Et bredt flertall på Stortinget sa seg enig.

LES MER: Slik håper Erna Solberg på rødgrønn støtte til Ropstads tros- og livssynspakke

Livssynsåpent

Svaret Stålsett-utvalget kom opp med, var konseptet «det livssynsåpne samfunn»:

En positiv, støttende holdning til tro og livssyn som viktig for individ og samfunn. «Samfunnet bør gi rikelig med rom for tros- og livssynsutfoldelse, i all dets ­engasjement og synlighet, på alle arenaer, individuelt og kollektivt» – legge til rette for dette.

«Åpenhet for borgernes ­ulike livssyn». Staten må behandle dem som likeverdige.

For Stålsett var dette nøkkelen til å komme seg ut av «to gamle hjulspor» – enten favorisering av en bestemt tro eller skepsis til ­religion i seg selv:

– Begge deler er uønsket. ­Begrepet tar avstand fra sekularismens restriksjoner, til­dekning og forglemmelse av tro. Og fra favorisering, diskriminering og manipulering av tro i politisk ­eller nasjonalt øyemed.

Et sentralt spørsmål utvalget søkte å svare på var: Hvordan holde sammen, være fellesskap, med det nye mangfoldet av livssyn og normer?

Det livssynsåpne samfunn skulle som holdning og tenke­måte la oss se fellesskap og håndtere uenigheter. Det ­smøres med religionsdialog og har ­menneskerettigheter og grunnlov som grensepåler.

LES MER: Berit Aalborg om trosloven: – Realpolitisk er dette den beste ordningen kirken kunne håpet på

Stridsspørsmål

Utvalget tok stilling til ene stridsspørsmålet etter det andre som hadde preget samfunnsdebatten:

– Vi lo litt da vi kom til kjønnsdelt svømmeundervisning. Nå hadde vi endelig kommet til ­kjernen i livssynspolitikken, ­liksom, minnes Stålsett.

Men nettopp det ble umiddelbart tema på pressekonferansen etter at utredningen var lagt fram i 2013. Religion og livssyn var nå en faktor på nær alle politikkens felt, selv små detaljer kunne ha prinsipielle og personlige sider som fikk temperaturen til å stige.

Hvordan håndterte utvalget alle dilemmaene, både kontroversielle og tilsynelatende trivielle? Vurderingene bygget åtte prinsipper det hadde samlet seg om. Det livssynsåpne samfunn var grunnholdningen, tros- og livssynsfrihet utgangspunktet. Sistnevnte måtte veies opp mot «sentrale fellesverdier» og andre menneskerettigheter den kom i konflikt med.

Men størst av alt var like­behandlingen mellom livssyn, erklærte utvalget, før det ga seg i kast.

Navn og gavn

Og da er vi tilbake ved regjeringens tros- og livssynsmelding. For i mange stridsspørsmål konkluderer den motsatt – holder igjen der ­utvalget ville endre – eller lar være å ta stilling.

Har dere bare fått gjennomslag for et livssynsåpent samfunn i navn og ikke i gavn?

– Selv om regjeringen på en del punkter lander anne­rledes – og på andre justerer, for­skyver eller tildekker de konkrete spørsmålene – er ­retningen i meldingen tydelig. En skal ikke lenger enn til Danmark for å se en annen holdning. Globale ­utviklingstrekk går en helt annen vei. Derfor er hovedposisjonen vesentlig, svarer Stålsett.

– Trosmeldingen kan virke mer opptatt av religionsforsvar og kristenarv enn dere?

– Vår mandat ga noen ­føringer: Tros- og livssynsfrihet og en ­aktivt støttende politikk, ­begynner Stålsett.

Kirkeforliket fra 2008, der den kristne arven understrekes og Den norske kirke fortsatt sees som landsdekkende folkekirke, lå til grunn. Hensyn måtte veies:

– Vi tok pragmatiske avgjørelser for å verne om arven, som å beholde helligdagene. Samtidig hentet vi inn et kritisk blikk på majoritetsreligionen, å sikre for mer likebehandling. Utredningen kan leses som et forsøk på å korrigere politikken på detaljert nivå, for å gi mer rom og retterigheter til minoritetslivssyn.

Skolegudstjenester synes som en sak der dere var pragmatiske og vektla tradisjon?

Flertallet mente at det ikke måtte snike seg inn en ­berøringsangst for religion, forskjeller og nærkontakt med hverandres livssynsutøvelse. Vi ønsket heller å invitere inn, forutsatt at ikke bare Den norske kirke kunne gjøre det.

Klinsj

Men i flere kontroversielle spørsmål havner altså utvalg og regjering i klinsj:

Et knapt flertall sa for ­eksempel ja til religiøse plagg og symboler på ansatte i offentlige maktinstitusjoner som politi og domstol – kun praktiske hensyn skulle kunne begrense slik bruk. Her sier regjeringen tvert nei.

Et knapt flertall i utvalget ville kreve åpenhet for alle kjønn i de organene i trossamfunnene som forvalter statsstøtte. Regjeringen sier nei.

Stålsett mener det er ­forståelig, for også utvalgs­medlemmene konkluderte ulikt «når det kom til de siste, konkrete valg­ene». Igjen er det snakk om en ­avveining. I sistnevnte spørsmål står trosfrihet og trossamfunns frihet fra innblanding mot kvinne­konvensjonens krav om at ­staten aktivt må hindre kjønns­diskriminering.

– Staten er forpliktet på begge. Hvor balansen skal trekkes er et politisk og juridisk skjønnsspørsmål. Likestilling og kvotering er en naturlig diskusjon å hente inn i livssynspolitikken. Historien har vist at det kan være riktig og viktig at staten fører en aktiv, antidiskrimineringspolitikk her, sier Stålsett, og viser til kvinners stilling i Den norske kirke.

Langt nok?

Også i en del mer administrative spørsmål er ­utvalg og regjering uenig:

Utvalget ville flytte gravplassforvaltningen fra Den norske ­kirke til staten. Regjeringens korte svar: Nei.

Utvalget ville ta vigsels­retten fra trossamfunnene og gjøre den sivil for å tydeliggjøre at norsk, ikke religiøs lov, gjelder i skilsmissespørsmål. Det hopper ­regjeringen bukk over.

I andre spørsmål er de prinsipielt på linje – for alles tilgang til rom for livssynsutøvelse i skolen, behov for livssynsåpne seremoni­rom og for likeverdig livssynsbetjening på sykehus og i fengsel.

Regjeringen varsler ikke store grep for det siste. Går den ikke langt nok i å likebehandle?

– Vi må tilstrebe det, men være pragmatiske. Pasientenes behov, ikke ulike livssyns oppslutning, må stå i sentrum. Modellene må stadig forbedres når feltet endrer seg. Dette er et pågående prosjekt, svarer Stålsett.

---

Trospolitikk

  • I juni la livssyn­sminister Kjell Ingolf Ropstad (KrF) fram ­regjeringens stortingsmelding om tro og livssyn. Meldingen er ­Solberg-regjeringens svar på Stålsett-utvalgets utredning Det livssynsåpne samfunn: En helhetlig tros- og livssynspolitikk fra 2013.
  • Stortingsmeldingen kom sammen med regjeringens lovforslag til ny finansierings­ordning for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn, som også avklarer eierskapet til Opplysningsvesenets Fond (OVF). Den følger opp stat/kirke-forliket fra 2008 og de påfølgende grunnlovs­endringene og vedtakene som koblet Den norske kirke fra staten.
  • Når lovproposisjonen og tros- og livssyns­meldingen behandles i Stortinget neste år, revideres dermed hele den norske tros- og livssynspolitikken. Solberg-­regjeringen har flertall på Stortinget, men ­opposisjonen har etterlyst et bredt ­kompromiss.

---

Annonse
Annonse

Mer fra: Politikk