Dragkamp om folkekirker

– Det er ikke lenge siden kirken ble oppfattet som talerør for de mektige og borgerlige. Den har ikke alltid blitt oppfattet som venstrevridd eller som å ta parti med de svake. Vi må være bevisst hvordan vi kommuniserer og hvordan budskapet vårt blir oppfattet, men vi kan ikke la teologien styres av det. Det viktigste er at Jesus er normen og utgangspunktet for engasjementet vårt, sier Janne Dale Hauger i Mellomkirkelig råd.

Hun jobber i avdelingen for økumenikk og internasjonale relasjoner, og skal delta på årets Jervell- og alumniseminar på Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo 18. oktober. Årets seminar handler om å være folkekirke i et demokrati, og stiller spørsmål ved om Den norske kirke (Dnk) er blitt for venstrevridd, for eksempel ved å ta stilling i en rekke politiske spørsmål, blant annet når det gjelder flyktningpolitikk og oljeboring.

LES OGSÅ: – Lobby var ikke viktigst på Arendalsuka

Pedagogisk brist

Hauger viser til Det Lutherske Verdensforbund og deres handlingsplan for «Kirken i det offentlige rom». Der legges det vekt på at kirken skal analysere samfunnsspørsmål fra ulike perspektiver.

– Det innebærer at kirken ikke kan være bare for de rødgrønne. Det handler om å samles på tvers, men også om å løfte frem de marginaliserte og sørge for at alle blir hørt.

Hun mener kirken er kalt til å bry seg om politikk, fordi det handler om fordeling av goder og byrder som påvirker menneskers liv. Jesus viste omsorg for hele mennesket, og det må kirken også gjøre.

– Vi som jobber i kirken er opptatt av å påpeke urett. Det er viktig, men samtidig er det en fare for pedagogisk brist hvis vi til stadighet påpeker problemet, uten å gi folk sjanse til å selv skissere utfordringer og løsninger. Her har vi et stykke igjen å gå i Den norske kirke.

Britisk kaos

Problemstillingen er ikke bare aktuell her til lands, men preger også resten av Europa. I Storbritannia vakte erkebiskopen av Canterbury, Justin Welby, nylig oppsikt da han på fagforeningskonferansen The Trade Union Congress (TUC) gikk hardt ut mot dagens konservative regjering. I talen beskrev han det kapitalistiske samfunnet som «reinkarnasjonen av et eldgammelt onde».

– Welby har lenge vært i overkant politisk i sine budskap, og blitt både kritisert og hyllet for det. Dette er en balansegang erkebiskopene alltid er i, forteller Storbritannia-ekspert Jan Erik Mustad ved Universitetet i Agder.

Han understreker at det i Storbritannia – som i Norge – er lang tradisjon for å diskutere hvor mye kirken skal engasjere seg i politiske spørsmål.

– De har alltid hatt fast sete i det britiske overhuset og slik møterett i parlamentet, men det som vekker oppsikt her er at han snakker på TUC, som er Labours nærmeste støttespiller og bidragsyter. Erkebiskopen kan fint snakke på vegne av de svake i samfunnet, men han skal ikke gå direkte inn i og videreformidle ett partis politikk på skatt og samfunn – mener de konservative.

LES MER: Kirken kjemper for klima

Flere eksempler

I Tyskland skapte det oppsikt tidligere i år da delstatsministeren i Bayern, Markus Söder, ville henge opp krusifikser på alle offentlige kontor for å stadfeste «bayersk identitet». Så langt gikk det at Söder fikk massiv kjeft fra Den katolske kirke i Tyskland, som mente ordren skapte «splittelse, uro og fiendtlighet».

Vi trenger heller ikke dra lenger enn til nabolandet Sverige for å finne flere eksempler på kirke og politikk i salig blanding. Der har de en over 100 år lang tradisjon for politiske partier i kirkepolitikken, noe som stadig fører til en politisk dragkamp om definisjonsmakten i Svenska kyrkan.

Mediedekningen i Danmark har de siste dagene båret preg av heftige diskusjoner om Folketingets tradisjonsrike åpningsgudstjeneste, etter at kirkeminister Mette Bock inviterte valgmenighetspresten Morten Kvist til å preke. Fordi Kvist har markert seg som motstander mot at homofile kan være foreldre, valgte flere folkevalgte å heller dra på en alternativ, ikke-religiøs seremoni.

Dette er kun noen av eksemplene på at forholdet mellom kirke og politikk stadig utfordres rundt om i Europa. Spørsmålet om hvordan man skal være folkekirke i et demokrati, berører betente spørsmål for mange. Ikke minst i en tid der høyrepopulismen er i framgang både i Norge og på verdensbasis, og det hevdes at samfunnet blir mer og mer splittet.

LES OGSÅ: Populister får kirkemakt i Sverige

Ulike meninger

I onsdagens Vårt Land stiller Lars Laird Iversen, religionssosiolog ved MF – vitenskapelige høyskole, spørsmålet om Den norske kirke burde skifte navn og advarer mot krefter som bruker kirken i forsøk på å avgrense det norske.

– Mange trossamfunn har ståsteder som får populistiske konsekvenser – sånn må det være. Utfordringen er å formulere dette på en måte som er annerledes enn andre aktører gjør det på. Man må tørre å være teologiske. Hvis kirken argumenterer rent allmennetisk vet jeg ikke hvor stor gjennomslagskraft det har, sier Iversen.

Han mener man ikke må glemme at Den norske kirke har 3,7 millioner medlemmer, der de fleste politiske meninger er inkludert. Han observerer en retorisk kamp om å erklære den tause majoriteten i Dnk, som han anslår å være rundt 3 millioner mennesker, på «sin» side.

– Mange som føler identitetstilhørighet i Dnk har konservative meninger. Da bør man ikke være så opptatt av kommunikasjonskonsulenters ønske om et strømlinjeformet budskap, eller være redd for at ulike sider av en sak får en kirkelig klang.