«‘Fredens religion’ verdens største løgn» stod det på plakaten i teltet til SIAN (Stopp islamiseringen av Norge) under Arendalsuka i august.
Diskusjonen var høylytt mellom SIANs Lars Thorsen og fremmøtte meningsmotstandere da Vårt Lands fotograf stakk innom torget i sørlandsbyen. Noen dager senere kom det til håndgemeng ved teltet.
Mange provoseres av SIANs budskap, som de gjerne knytter til den såkalte Euarbia-teorien. Det er en kjent konspirasjonsteori om en sammensvergelse mellom europeisk elite og arabiske stater om å gjøre Europa til en islamsk koloni gjennom muslimsk innvandring.
LES OGSÅ: Postfaktasamfunnet: Vesten vender tommelen ned for eksperter
«Pizzagate»
– En konspirasjonsteori er en teori om at begivenheter eller fenomener i virkeligheten skyldes en sammensvergelse, sier John Færseth, forfatter av boka KonspiraNorge.
Ser man på det store utland, kan det virke som at konspirasjonsteorier har fått bedre kår i den politiske debatten. I valgkampen som førte Donald Trump til det hvite hus fikk konspirasjonsteorier som «pizzagate» stor oppmerksomhet. Den gikk ut på at lekkede e-poster fra Hillary Clintons valgkampsjef knyttet en rekke medlemmer av Demokratene og en rekke restauranter til en barnepornoring og at Clintons valgkamp var direkte støttet fra Saudia-Arabia.
I Polen fant forskere at antisemittiske konspirasjonsteorier økte i omfang under valgkampen, for så å falle i etterkant. Det var én bit av en mer allmenn appell til polskhet, ifølge professor Asbjørn Dyrendal ved NTNU.
Finner vi en slik utvikling i norsk politikk, i en valgkamp som nettopp har vært preget av debatt om norske verdier?
LES OGSÅ: De islamkritiske nye vekkelsespredikantene
Norsk tillit og konsensus
Nei, mener John Færseth.
– Vi har fått en del småmedier, som kjører amerikansk-inspirert «fake news». Men det er neppe mange som leser dem. Den politiske konsensusen er stor, tilliten folk imellom og til institusjoner er høy. For at konspirasjoner skal spille en stor rolle, må samfunnet være mye mer polarisert.
Også Asbjørn Dyrendal er tilbakeholden:
– Polen og USA er én ting. Vi kan ikke vite noe sikkert om det norske valget før noen regner på det.
I norsk samfunnsdebatt finner man derimot en «implisitt appell til ulike former for konspirasjonstenkning», ifølge Dyrendal:
– Du ser ulike former for anklager mot minoriteter, som muslimer, i kommentarfelt – anklager om ulike former for sammensvergelser. I valgkampen ser du det hos noen marginale partier.
LES OGSÅ: – Storhaug spiller på jødehat-lignende konspirasjoner
Konspiratoriske strenger
Politikere har tre konspiratoriske strenger å spille på i en valgkamp, ifølge NTNU-professoren:
De kan mobilisere egne velgere ved å konstruere fiendebilder av motstanderen.
De kan demobilisere motstanderens velgere, gjør dem usikre på kandidaten sin.
De kan spille på en trussel mot fellesskapet.
– Det siste gjør du ved å forsterke tilbøyeligheter i deler av befolkningen ved å appellere til forakt for, og et ønske om å straffe, utgrupper. Det mobiliserer en såkalt høyreorientert autoritær personlighetstype. De har lavere toleranse for forskjeller. Venstreorienterte konspirasjonsteorier appellerer på sin side til en veldig maktkritisk personlighetstype. De sosialt dominante og autoritære personlighetstypene trekker mot høyresiden igjen, sier Dyrendal
LES OGSÅ: Frykter Trump-kortet vil bli brukt av norske politikere
Et omdiskutert spørsmål, er hvorvidt konspirasjonsteorier på ytterste politiske fløy virker inn på den mer allmenne debatten – hvorvidt ideer og forestillinger flyter over i hovedstrømmen.
– Det gjør de absolutt. Men igjen, Norge har foreløpig i stor grad blitt forskånet for det, sier John Færseth.
På spørsmål fra Vårt Land om politikere kan spille på konspirasjonsteorier, sende signaler som de som tror på en plukker opp, svarer Dyrendal ved NTNja:
– Ja, det kan være fraser, bilder eller symboler som tydelig henspiller på ting for dem som er interessert i å se det. Samtidig har man også full anledning til å benekte det og si at kritikeren bare farer med konspirasjoner, sier han, og viser til eksempler fra Brexit-kampanjen.
Professor Toril Aalberg ved NTNhar forsket på populistisk politisk kommunikasjon og ser fellestrekk med konspirasjonsteorier:
– Men det er forskjell på å være kritisk til et sakskompleks, og å tro at det er noen minoritetsgrupper som trekker i tråder og som har fått eliten med seg mot folket, uansett hvilken sak det er snakk om.