Det mestselgende kvinnelige bandet i historien, Natalie Maines og søstrene Emily Robinson og Martie Maquire, spiller søndag i Oslo Spektrum. At country-pop-gruppa fra Texas skulle reise seg, og ta nye karrieresteg, etter Top Of The World- turneen i 2003, var det ikke mange som hadde trodd.
Vokalist Natalie Maines brannfakkel av en uttalelse til publikummet i Sheperd's Bush Empire i London 10. mars, rammet hardt: «Bare så dere vet det: Vi ønsker ikke denne Irak-krigen, denne volden, og vi skammer oss over at den amerikanske presidenten er fra Texas».
LES MER: Slutt på rockeopprøret
Indirekte støtte.
Før det kommende presidentvalget i USA, mangler det ikke på artister som sympatiserer med de forskjellige kandidatene. Hillary Clinton tiltrekker seg flest, med Beyoncé, Ellie Goulding, Katy Perry, Kanye West og Elton John i fremste rekke. Demokratkollegaen Bernie Sanders har støtte fra Vampire Weekend og Red Hot Chili Peppers, mens Simon & Garfunkel har tillatt ham å bruke låten «America» i kampanjen sin.
En slik tillatelse ga aldri Bruce Springsteen til Ronald Reagan i 1984, da sistnevnte frekt og freidig benyttet «Born In The USA» politisk, men med stikk motsatt fortegn av den protestsangen mot behandlingen av Vietnam-veteraner The Boss hadde ment den som.
LES MER: – Ida Marias nye plate er høyst original
Lite hot. Den mest kjente artisten som nå stiller seg bak Donald Trump, er Loretta Lynn (84). Country-veteranen mener USA «trenger en slik mann for å holde følge med seg selv». Aerosmiths Steven Taylor og Adele har for sin del bedt Trump holde seg langt unna musikken deres. Trumps republikanske utfordrer, Marco Rubio, har bare den avdankede sørstasrockeren Johnny Van Zant fra Lynyrd Skynyrd å skilte med. Like lite «hot» som Loretta Lynn, må man kunne si.
Betydningen av å ha kjente artister i ryggen skal ikke undervurderes i et land hvor det kan virke som det er et mål i seg selv å bli kjent. En stemme er tross alt en stemme, uansett hvor ureflektert stemmegiveren er. Ut over å stille navnet sitt til disposisjon, virker det likevel som nevnte artisters vilje til å stå opp med konkret politisk støtte er minimal. De kraftige reaksjonene mot Dixie Chicks utblåsning mot George W. Bushs Irak-politikk, har muligens skremt dem. En periode var karrieren deres lagt i ruiner.
LES MER: Damer utfordrer mannlige rockere
Bålbrenning.
At Dixie Chicks, en av landets største artiststoltheter, dolket presidenten i ryggen på den måten, til og med på fremmed jord i England, var mer enn den konservative republikanerfløyen kunne tåle. At kritikken kom fra et jenteband, med det ene benet i det konservative country-makedet, gjorde ikke saken mindre sjokkerende.
De fleste radiostasjoner i USA sluttet straks å spille musikken deres. Sponsoren Lipton (Tea) trakk seg. Konsertarrangører avlyste planlagte opptredener. Programverter hetset dem i beste sendetid. Amerikanske Røde Kors nektet å ta imot en donasjon på én million dollar fra bandet.
Det ble arrangert bålbrenning av Dixie Chicks-plater, med en avsky som minnet om den kristne fundamentalister i 1966 viste da de lot Beatles-plater gå opp i røyk. Bakgrunnen var at John Lennon hadde uttalt at Beatles var mer populære enn Jesus.
For mange amerikanere var George W. Bush, som også hadde vært guvernør i jentegruppas hjemstat Texas fra 1995 til 2000, en Messias-lignende skikkelse. En man ikke yppet seg mot.
LES MER: Synger om forfølgelse og frihetshåp
Rasler ikke.
Fans som hadde latt seg blende av hits som «There's Your Trouble» og «Wide Open Spaces», kalte nå Dixie Chicks for utbrytere, rebeller og skurker. Da vokalisten Natalie Maines mottok drapstrusler, trodde mange hun ikke skulle våge og tre frem i rampelyset igjen. Men det gjorde hun, sammen med bandet sitt, og med støtte fra artistkollegaene Madonna og Bruce Springsteen.
I 2006 mottok Dixie Chicks fem Grammy-priser. De hadde reist seg. Tilbake i «det gode selskap» rasler de likevel ikke på langt nær like mye med sablene. Få artister gjør det i dag.
LES MER: Mathea-Mari advarer mot å følge strømmen
Uredde artister.
Bob Geldof er fremdeles fredsaktivist, 30 år etter at han fikk i gang Live Aid med flere av datidens fremste pop- og rockeartister på laget. En stadig politisk-på-hugget Springsteen, har nylig avlyst konserter i stater han hevder diskriminerer LHBT-personer (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner). Bono har lenge vært mer av en fredsforhandler, med tilsynelatende fri adgang til de fleste maktkorridorer. Ingen av disse markante artistene virker redde for at politikken skal sette musikk-karrieren deres på spill.
LES MER: Aurora drømte aldri om å bli berømt
Gløder ikke lenger.
Norges kanskje viktigste fornyer av pop-musikken de siste årene, Hanne Hukkelberg, har gitt klare meldinger om både flyktninghjelp og klasseskille («A Cheater's Armor»). Hun har også etterlyst et større politisk engasjement hos norske artistkollegaer.
Bålet fra 1970-tallet, hvor en lang rekke kjente artister viste et flammende, særlig rødglødende, politisk engasjement i låtene sine, har sluknet. Forrige uke ga plateselskapet Mai ut en cd-boks med 93 sanger fra perioden 1973-1983, med blant andre Vømmøl Spellmannslag, Tramteatret, Geirr Lystrup, Folque og Kjøtt. Kanskje håper de å blåse liv i gamle glør, så den politiske artist-ilden på nytt kan spre seg?
Det virker usannsynlig. Få artister, både her hjemme og i utlandet, gir i dag uttrykk for at de virkelig brenner for noe som er viktigere enn karrieren deres. Noe som kanskje også kan sette en karriere på spill?
