Politikk

Opprørerne ble kirkeledere

I 1969 stemte 97 prosent av kirkelederne borgerlig. 45 år og ett studentopprør senere er situasjonen en annen.

– Oi. Nå må jeg tenke meg om. Jeg husker at den gang var det bare én som stemte Ap. Og det var ganske massiv oppslutning om KrF, mimrer Knut Lundby, professor i medievitenskap ved Universitetet i Oslo.

Overklassekirken

Det har gått noen år siden han som ung sosiologistudent satte søkelyset på «overklassekirken».

Året var 1969. Lundby delte ut en spørreundersøkelse til delegatene ved det 21. frivillige kirkelige landsmøte i Den norske kirke (DNK). Tallene vakte oppsikt.

97 prosent av delegatene stemte borgerlig. 59 prosent stemte på KrF. Tallene var representative både for lederne i den offisielle kirke og i de frivillige organisasjonene i DNK, mente Lundby.

«De fleste kirkeledere kan rent sosioøkonomisk lokaliseres til de såkalte «høyere lag» av befolkningen, samtidig som deres politiske støtte nesten utelukkende går til borgerlige partier», lød konklusjonen.

– Jeg tror bildet har blitt mye mer sammensatt siden den gang, sier Lundby i dag. Han har i en årrekke vært et sentralt medlem av Oslo Bispedømmeråd og Kirkemøtet.

LES SAKEN: Knuser myter om høyrevridde kirkeledere

«Ganske venstreorienterte»

«Knuser myten om høyrevridde kirkeledere», kunne man lese på forsiden av Vårt Land onsdag. Professorene Inger Furseth og Pål Repstad har intervjuet 29 religiøse toppledere, de aller fleste av disse kristne.

Konklusjon: Partipolitisk er de «ganske venstreorienterte». De stemmer rødgrønt eller gult.

– Kirkelederne er mer radikale i sak enn i partivalg, utdyper Pål Repstad.

– Vi ser det spesielt i spørsmål knyttet til miljø og økonomisk fordeling. Mellomkirkelig Råd for DNK og Norges Kristne Råd har kommet med ganske mange radikale uttalelser. Likevel faller mange ned på KrF, fordi de stoler mer på dem i spørsmål knyttet til bioteknologi og samliv, sier professoren ved Universitetet i Agder.

Sosialetisk vekkelse

Knut Lundby mener de to undersøkelsene ikke er helt sammenlignbare, men at tendensen de viser nok stemmer. Han peker på «den sosialetiske vekkelsen» – sekstiåtteropprørets kristne, ukjente stebror – som en viktig forklaring på utviklingen. De sosialetisk vekkede kalte seg gjerne «konservative i teologien og radikale i politikken».

– Det er ikke nødvendigvis snakk om en partipolitisk forandring, men en nyorientering i en rekke sosiale spørsmål. I 1969 stod vi midt i studentopprøret etter 1968, som også var året for Kirkenes Verdensråds møte i Uppsala og den sosialetiske vekkelsen som fulgte. Siden den gang har kirken blitt mer opptatt av sosialetikk, sier Lundby.

Undersøkelsen hans rakk akkurat å komme denne radikaliseringen i forkjøpet, skal vi tro Pål Repstad, som påpeker:

– Datidens opprørere er i dag kirkeledere.

Kirkeledernes avmakt

Tendensen i den nye undersøkelsen var tydelig allerede i Makt- og demokratiutredningen fra 2003, ifølge Repstad.

– Eliten i Den norske kirke viste seg å være mye mer radikal enn andre eliter. Biskopene og prostene var mer liberale i innvandrings- og asylspørsmål, og mest opptatt av miljø og rettferdig fordeling.

Professoren mener dette har sammenheng med at kirkelederne gjennom sitt virke i større grad opplever den globale ulikheten på nært hold. De tjener dessuten mindre.

– I 2003 hadde de et atskillig mer asketisk lønnsnivå enn de andre elitegruppene. Dermed har de ikke så mye personlig investert i et ulikhetssamfunn.

Sist, men ikke minst, kan mer radikale politiske oppfatninger sees som et uttrykk for avmakt, mener Repstad.

– De er ikke med i gutteklubben. Kirkelederne er elitegruppen som har minst direkte kontakt med andre elitegrupper. I de direkte forhandlingene mellom de økonomiske og politiske elitene, hører kompromisset til dagens orden. Kirkelederne kan bare forsøke å påvirke utenfra. Da får de ha sine rene prinsipper, men samtidig står de avmektige.

Andreas W. H. Lindvåg

Andreas W. H. Lindvåg

Andreas W. H. Lindvåg er politisk reporter i Vårt Land. Han skriver om det politiske spillet – maktkamp, ledervalg, målinger og regjeringssamarbeid – og om tema som abortlov, ideologi, LHBTQ+, livssyn, rusreform og sosialpolitikk. Andreas har 12 års erfaring som journalist, mastergrad i idéhistorie og en forkjærlighet for historie og kuriosa.

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Politikk