Rundt 25 prosent av statssekretærene og rådgiverne i regjeringen har partnere i tilsvarende maktposisjoner i politikk og embetsverk. Svært mange av dem kommer fra familier med lange politiske tradisjoner.
[ DISKUTER MAKT, VENNSKAP OG FAMILIEBÅND I AP-FAMILIEN - PÅ VERDIDEBATT.NO ]
– Bestefaren min var ordfører i Alta og Kautokeino, og moren min har sittet i kommunestyret i Tvedestrand. De har alltid vært Arbeiderpartifolk i vår familie, sier Gina Lund. Hun er statssekretær i Arbeidsdepartementet og gift med avdelingsdirektør Hans Jacob Frydenlund i Utenriksdepartementet. Han er sønn av tidligere utenriksminister Knut Frydenlund.
I dagens hovedsak i papirutgaven kan du lese om det rødgrønne nettverket på nivået under statsrådene i regjeringen Stoltenberg. Mange av dem er nærmest født inn i makt og politikk. Båndene er senere forsterket gjennom ekteskap eller samboerskap.
Oslo-dominans. Jo Saglie, partiforsker ved Institutt for Samfunnsforskning, mener at politikk er blitt en geskjeft for spesielt interesserte.
– Medlemstallet i partiene er gått nedover. For mange oppleves det å melde seg inn i et politisk parti som fjernt. Mange har ikke lenger en naturlig vei inn. For dem med et familieengasjement blir situasjonen annerledes, sier Saglie, som mener rekrutteringen inn i regjeringsapparatet er smalere enn til Stortinget.
– Mens fylkene er opptatt av å få inn folk med solid lokal bakgrunn, rekrutterer regjeringsapparatet i større grad fra hovedstadsnettverket. For eksempel blir rådgivere og statssekretærer i stor grad rekrutter fra ungdomsorganisasjonen og partikontoret.
Nettverkseffekt.
Han får støtte av Johs Hjellbrekke, medforfatter i maktutredningen, førsteamanuensis og forsker ved Universitet i Bergen.
– Det er noe annet å få politiske verv gjennom nominasjonsprosesser og valg enn gjennom regjeringsapparatet. Når en plukker ut hvem som skal sitte i regjeringen, spiller partienes interne nettverk en langt større rolle.
– Er det mulig å unngå at hovedstadsnettverket styrker sin posisjon?
– Det er ingen prosesser som er nødt til å være sånn. Dataene Vårt Land presenterer viser at det er noen veier som fører til posisjoner. Det er jo interessant. Politikken bør jo representere en bredde, mener Hjellbrekke.
Døråpnereffekten. I statsvitenskapelige termer kalles det elitesirkulasjon når politiske verv holder seg i familien. To forklaringsmodeller er hyppig brukt. Det ene er at personer i familiens nettverk hjelper den som skal opp og frem ved å fungere som døråpner til stillinger på lavere nivåer i attraktive organisasjoner på et tidlig stadium av karrieren. Dessuten får disse personene i større grad enn andre tilgang til karriererelevant informasjon gjennom etablerte nettverk.
– De vet bedre hvor de skal trykke på knappene for å komme videre. I tillegg er det jo slik at den som har et godt navn blir lettere sett, sier Fredrik Engelstad, medforfatter av boken Norske makteliter.
Intet oppgjør. Per Selle, professor i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen mener at maktkonsentrasjonen er tydeligst i Arbeiderpartiet.
– Ap har så vidt meg bekjent, ikke villet ta noe som helst oppgjør med det eller se det potensielt problematiske ved disse forholdene, sier han, og legger til:
– Disse forholdene er problematiske og de er mer problematiske, jo mer ukjente det er. Jeg mener at noen burde ta grep om dette sentralt.– Det burde være visse grenser for hvor familiebasert, og hvor kjennskaps- og vennskapsbasert politiske eliter kan være i et demokrati. Du får fort kjennetegn inn i systemet som finnes steder vi ikke liker å sammenligne oss med, påpeker professoren.
– Dette har ikke bare med juridiske betraktninger å gjøre, men selve systemets legitimitet og det kan fremme politikerforakt. Selv for en som meg, som jobber med dette, er det grenser for hva slags tillit man kan ha til et system som er basert på kjennskap og vennskap. Jeg er veldig kritisk til dette, sier Selle, som var en del av forskningsledelsen for Makt- og demokratiutredningen i 2003.
LES VÅRT LANDS HOVEDSAK I LØRDAGSAVISEN
[ KJØP AVISEN HER ]