Når tida renner ut

Vi blir født alene og dør alene. Livet igjennom er det mange situasjoner og opplevelser vi har alene. Noen ganger er det trist å være alene, andre ganger er det helt fint.

Denne uken har vi hørt om gamle og syke som dør alene på sykehus uten noen ved siden av seg. Sykepleiere og annet fagpersonell opplever at økonomien er så stram at antall ansatte ikke dekker behovet ved slik omsorg i terminalfasen. Faglig sett vil de gjerne være tilgjengelige og tilstede. Dette rammer selvfølgelig sterkest de som ikke har pårørende som er hos dem.

Både fagfolk, politikere og folk flest kan kjenne at det ikke er bra nok, og ikke vårt velferdssamfunn verdig. Det at vi ikke bruker våre ressurser slik at alle har noen sammen med seg når de skal dø, er til syvende og sist et verdivalg både på samfunns- og individnivå. Vi har midlene og mulighetene, men vi velger det ikke. Politisk er dette selvfølgelig knyttet til kjernespørsmålet: «Hvordan vi bruker fellesskapets midler?» Når vi flere steder ikke lenger har som fast praksis at det skal være en person tilstede når noen ligger for døden, er det et uttrykk for hva vi synes er viktig for mennesket i vår tid. Det berører og synliggjør at vårt syn på mennesket innebærer et svært individualisert ansvar: Du har ansvar for deg selv til siste åndedrag.