Migranter forteller om grusomme forhold i interneringssentre i Libya

Osman Touré gråt av smerte. Han forteller at han gjentatte ganger har fått juling og blitt torturert i det libyske interneringssenteret. Til slutt ringte han broren og ba om hjelp.

– Jeg sitter fengslet i Libya. De dreper meg hvis du ikke betaler 2.500 dinarer i løpet av 24 timer, sa Touré til broren i august 2017.

I løpet av få dager skal familien Touré ha overført de nærmere 4.700 kronene som var blitt krevd for at broren skulle slippes løs. Ifølge Touré var det imidlertid ikke frihet som møtte ham. I stedet forteller han at han ble solgt til en menneskehandler og holdt som slave i flere år.

Møter et nytt mareritt

Touré er bare en av mange tusen som har opplevd tortur, seksuell vold og utpressing i de mange interneringssentrene i Libya. Landet er blitt et viktig knutepunkt for mennesker som flykter fra fattigdom og krig i Afrika og Midtøsten. Mange håper på et bedre liv i Europa, men møter isteden et nytt mareritt. Et mareritt som for noen kanskje er verre enn det de rømte fra.

25 åringen fra Guinea har sammen med et tjuetalls andre flyktninger og migranter fortalt nyhetsbyrået AP historiene sine. Da var de trygt om bord på redningsfartøyet Geo Barents. Det er Leger Uten Grenser som betjener fartøyet som patruljerer i havet utenfor Libya.

Mange forteller historier om at de var blitt holdt fanget i lagerbygninger eller statlige interneringssentre i Vest-Libya de siste fire årene.

De tilhørte en gruppe på rundt 60 personer som dro fra Libya 19. september i to svært skrøpelige båter. De ble reddet et døgn senere av Geo Barents.

EU overfører store beløp

EU har overført 455 millioner euro til Libya siden 2015. Pengene er stort sett kanalisert gjennom FN-organisasjoner. Pengeoverføringene er ment å styrke Libyas kystvakt, forsterke grensen i sør og bedre forholdene for migranter og flyktninger i landet.

Imidlertid er enorme summer havnet i nettverket til militante grupper og menneskehandlere som utnytter personer på flukt. Det viser en gransking AP foretok i 2019.

Medlemmer av kystvakten anklages også for overgrep og maktmisbruk. De har angivelig overlatt mange mennesker til interneringssentre – etter avtaler med militsgrupper, eller de har krevd penger for å la dem gå fri.

Tvinges tilbake til Libya

I forrige uke offentliggjorde FN-etterforskere en rapport der det går fram at Europas nåværende asylpolitikk tvinger mennesker tilbake til Libya. Det skjer blant annet fordi Europa vil hindre dem å nå deres egen kyststripe.

Men i Libya risikerer migrantene altså å bli utsatt for overgrep, muligens også forbrytelser mot menneskeheten.

Migrantene og flyktningene, de fleste kommer fra Afrika sør for Sahara, forteller til AP at interneringsvakter slo og torturerte dem. Og at slektningene deres presses for penger.

Flere av personene AP har snakket med kunne vise fram kropper fulle av gamle og nye skader. De bar tegn på både skader fra kuler og knivskader på rygg, beina, armene og i ansiktene.

Realitetene er grelle

På papiret drives interneringssentrene av Direktoratet for bekjempelse av ulovlig migrasjon i Libya. Direktoratet ligger under innenriksdepartementet og Libyas midlertidige myndigheter.

Både FN-rapporter og vitnesbyrd fra personer i interneringsleirene viser en grell virkelighet. I realiteten styres mange av sentrene av beryktede militsgrupper.

Verken Libyas innenriksdepartement eller kystvakten svarte på APs forsøk på å innhente kommentarer fra dem på disse påstandene.

Mange år på flukt

Touré reise fra Guinea mars 2015. Han forteller at menneskehandlere i både Niger og Algerie holdt ham fanget i flere måneder før han kom seg over til Libya i april 2017.

Fire måneder senere samme år forsøkte Touré å ta seg sjøveien over til Europa, men han ble tatt av den libyske kystvakten og returnert til Tripoli. Fra havna bar det rett til interneringssenteret al-Nasr Martyrs i Zawiya.

Det var der marerittet startet. Han beskrev hvordan vakter tok hang mennesker opp ned og pisket føttene deres.

Han forteller at i løpet av hans andre uke i fengselet kom seks vakter bort til ham, og en av dem skal ha slått ham hardt i ansiktet. De andre skal ha sparket og slått ham. Deretter fikk han en mobiltelefon og ble beordret til å ringe familien, forteller han.

Han ble solgt videre

Touré ble hentet ut fra cellen noen dager etter telefonsamtalen. Han trodde han ville gå fri etter at familien hadde betalt. Han forteller at han i stedet ble han solgt til en menneskehandler i Zawiya og at han tilbrakte de neste fire årene som slave for mannen.

Til slutt snudde lykken og Touré ble satt fri. Etter få dager befant han seg i en liten gummibåt, sammen med 55 andre som risikerte livet for å krysse Middelhavet. Båten kom ikke langt. Redningsskipet Geo Barents var ikke langt unna, og reddet dem som var om bord. De ble fraktet til Sicilia, der italienske myndigheter tillot redningsskipet å legge til kai 27. september.

Flyktningene og migrantene kan dermed søke asyl. De risikerer å få avslag på søknadene. Da vil de i så fall bli returnert til hjemlandet.

Rasisme-anklager

Touré og andre AP snakket med, gir tydelig uttrykk for at de mener mye av mishandlingen i Libya skyldes rasisme. FN-rapporten har også konkludert med det samme. Svarte afrikanere sør for Sahara blir trolig utsatt for mer mishandling enn andre.

– Libya er ikke et trygt sted for svarte afrikanere, sier Touré.

Ifølge Touré slipper spesielt arabiske migranter unna fengsling og mishandling – om de er villige til å betale for det. Tunisiske Waleed forteller til AP at han bestakk vakter fire ganger i Tripoli -havnen, og gikk fri.

Marokkaneren Mohammed forteller også at han ble løslatt i havna i 2020 ved å betale 3.000 dinarer (ca. 5.500 norske kroner). Begge mennene vil bare oppgi fornavnene sine av frykt for sikkerheten til familien.

Misforhold i tall

Den libyske kystvakten har anholdt rundt 87.000 migranter i Middelhavet siden 2016. 26.300 så langt i år, ifølge FN-tall.

Men bare rundt 10.000 er registrert i interneringssentre, ifølge FNs migrasjonsbyrå.

FN-organisasjonen frykter derfor at mange er i hendene på kriminelle grupper og menneskehandlere, eller er døde, skriver AP.

FN navngir ingen mistenkte og understreker at det er behov for mer etterforskning for å avgjøre hvem som er skyldige i at migranter og flyktninger ender opp hos menneskehandlere eller dør.