Lønning: Sjelesorgen skal ikke bekrefte folks forestillinger
Per Lønning måtte tenke gjennom evigheten på nytt da sønnen døde.
Per Lønning gikk dypt inn i Bibelens ord om evigheten etter at han mistet et barn.
Alf Gjøsund
– Det var i 1962. Audun var fire måneder gammel. Han lå ute i barnevognen en sommerdag, og vi ante fred og ingen fare. Da jeg bøyde meg over vognen for å se om han sov, skjønte jeg straks at noe var galt. Vi kastet oss inn i bilen og brøt alle fartsgrenser for å komme oss fortest mulig til legevakten. Men det var forgjeves, forteller 82-åringen.
I årene som fulgte ble Lønnings tanker om døden og evigheten farget av Auduns død.
– Vi snakket mye om det som hadde skjedd, min hustru og jeg. Vi hadde faktisk ikke hørt om krybbedød på forhånd, så for oss var dette et lynnedslag fra klar himmel. Etter hvert gjorde saken meg oppmerksom på hvordan behovet for trøst hos mange mennesker har lett for å slå ut på en måte som kan virke avsporende. Evighetshåpet kan bli knyttet til å møte igjen den som har stått en nær, på en slik måte at selve kristusforventningen trer i bakgrunnen, sier han.
