– Kvinner skulle ikke svette og slite
Ingrid Wigernæs vokste opp i Smiths Venner og tok sin første
langrennsseier i skjørt. Senere ble kvinnen bak Norges første gulljenter kalt landets fremste kvinnesaksforkjemper.
Ingrid Wigernæs har ikke problemer med å få tiden til å gå i leiligheten på Sandaker i Oslo. Daglige gåturer hører også med til de faste rutinene. På veggene har hun bilder av kunstmaleren Erling Enger.
Lars Flydal
Det var Venstre-politikeren Eva Kolstad, Norges første likestillingsombud og kvinnelige partileder, som i bladet Kvinnesaksnytt skrev at Ingrid Wigernæs var deres fremste ambassadør. Som en av de aller første hadde hun banet seg vei inn i en mannsdominert idrettsgren, toppet det med medalje som aktiv under VM i Oslo i 1966, og som trener for «jentut’n» da de tok gull i Grenoble to år senere.
– Eva Kolstad sendte meg dette kvinnesaksbladet hvor hun skrøt så fælt av meg, men jeg må innrømme at jeg ikke skjønte hvorfor. Kvinnekampen var ikke min kamp den gangen, med de metodene de brukte. Jeg kom fra ei bygd hvor det var kvinnfolkarbeid og mannfolkarbeid, men ellers ingen forskjell på kjønnene. Vi respekterte hverandre uansett kjønn, yrke, eller om vi trodde på Gud eller ikke, sier Ingrid Wigernæs.
– Har du senere skjønt hvorfor du ble sett på som viktig for kvinnesaken?
