@korona-gudstjeneste
Risikerer vi at Den norske kirke ender opp som en luthersk variant av TV Visjon Norge når koronakrisen en dag tar slutt?
Det som skjer nå, er en liturgisk revolusjon, skriver Merete Thomassen. Bildet er fra gudstjenesten i Nidarosdommen palmesøndag, som ble streamet og tv-overført i tom kirke av hensyn til faren for smittespredning av koronaviruset.
Gorm Kallestad / NTB scanpix
Hva er forskjellen på digitale gudstjenester og fysiske gudstjenester? Når koronakrisen en dag tar slutt, hvilke erfaringer kan vi bruke til å nå ut til mennesker på nye måter? Kan vi risikere at Den norske kirke ender opp som en luthersk variant av TV Visjon Norge, et trossamfunn som i hovedsak eksisterer online, uten fysiske møteplasser? Og hva skjer med sakramentsforvaltninga, og især nattverden, hvis det går måneder til vi kan samles neste gang? Vil lutheranere gjeninnføre tilbedelse av de innstifta elementene, noe vi ikke har praktisert siden reformasjonen? Eller privatmessen, at presten forretter nattverd for seg selv, uten menighet til stede, på vegne av alle troende?
Det er store spørsmål som reiser seg i denne tida da alt ser ut til å omkalfatres. Med kjærlig misunnelse smugtitter jeg på mine katolske søsken nå. Det er mye som ligger bedre til rette for dem enn for oss lutheranere. Til tross for at alt foreløpig føles overveldende, kan vi kanskje i fellesskap prøve å nøste i noen tanketråder, sånn at vi kan ta med oss det beste fra den liturgiske revolusjonen vi befinner oss midt oppi.
Slipper dørstokkmila
