Konfirmasjonens historie

I dag forbinder de fleste konfirmasjon med store pengegaver til konfirmanten og en fin fest med god mat. Men slik har det ikke alltid vært. Tradisjonen med konfirmasjon kan spores helt tilbake til oldkirkens dager. Men i Norge fikk ordningen for alvor vind i seilene da konfirmasjon ble påbudt i 1736. Det ble lovfestet at alle i løpet av sin ungdomstid skulle konfirmeres gjennom en offentlig eksamen i den kristne tro og en kirkelig innvielse med håndspåleggelse og forbønn.

Fra korte til lange bukser. Med påbudet ble konfirmasjonen en juridisk inngangsbillett til det voksne samfunn. Ingen kunne tas ut til militærtjeneste, inngå ekteskap, være fadder ved dåp eller vitne i retten uten konfirmasjonsattest. Og dersom man ikke hadde møtt til konfirmasjon innen fylte 19 år, kunne man straffes med tukthus eller gapestokk. Om konfirmanten ikke besto den offentlige eksamenen i kirken ble han «attvist» og måtte konfirmeres på nytt neste år.

Etter konfirmasjonen var tenåringen blitt voksen. Foreldrene forventet andre interesser og holdninger fra sønnen eller datteren, og til og med klærne forandret seg. Guttene gikk fra korte til lange bukser, og på konfirmasjonsbildene viste mange seg fram for første gang med hatt og stokk.