Sivil ulydighet straffes for hardt

Dag Kolstø

Talsperson, Extinction Rebellion Norway

Under en middag med seks tidligere klima­ministre spør program­leder for ­dokumentarserien «Innafor», Vilde Bratland Erikstad: «Hvorfor når ikke Norge klimamålene sine?».

Etter en lengre pause sier ­endelig Vidar Helgesen (H), «Det har først og fremst noe med olje og gass å gjøre».

Bratland Erikstad spør så ­videre: «I dokumentaren har jeg fulgt en aktivistgruppe som ­kaller seg Extinction Rebellion. Hva tenker dere om å bruke ­sivil ulydighet for å få frem poenget sitt?»

Til dette spørsmålet svarer Bård Vegar Solhjell (SV), «Jeg ­mener at sivil ulydighet i ­enkelte, spesielle situasjoner kan for­svares». Knut Arild Hareide (KrF) sier at han har forståelse for sivil ulydighet og Erik Solheim (SV) mener at «bruk av sivil ulydighet i noen tilfeller er helt nødvendig,». Vidar Helgesen sier man må se det store bildet og se at sivil ulydighet kan ha en positiv funksjon. «Men det er historien som kommer til å dømme dem og ikke vi som sitter rundt bordet», legger han til.

Særdeles strenge straffer

Da jeg stod sammen med 16 andre ­aktivister fra Extinction Rebellion i Oslo Tingrett i september, tiltalt for sivil ulydighet i forbindelse med klimademonstrasjoner, fikk vi høre fra aktor at vi burde ­ilegges strenge straffer. Påtalemyndigheten hadde gitt meg et forelegg som jeg ikke aksepterte fordi jeg anså bøtene som urettferdig høye. Dommeren dømte oss ­likevel til rundt 9.000 kr for hver a­ksjon og forsvarte det høye bøtenivået ut i fra allmenn­preventive hensyn.

Norge skiller seg ut. Det kan hende logikken bak denne rettspraksisen gir mening innenfor et norsk perspektiv, men ­Norge skiller seg ut, sammenlignet med andre ­demokratiske land, med særdeles strenge ­straffer for ­sivil ulydighet. Da jeg ­aksjonerte for klimah­andling i Berlin i ­oktober, fikk jeg høre at ­politiet der ­aldri hadde ­arrestert noen fra ­Extinction Rebellion for sivil ulydighet. Politiet bar vekk ­aktivister som ikke ­fulgte ­politiets pålegg om å ­flytte seg, uten å gi dem bot. Det samme gjelder i Sverige. I de sjeldne tilfellene der danske ­aktivister har blitt bøtelagt for sivil ­ulydighet har ikke ­botens størrelse overskredet 2.000 DKK.

Det høye bøtenivået i Norge er naturligvis en effektiv måte å forhindre at sivil ulydighet ­finner sted og forsvares altså ut fra allmennpreventive hensyn. Men det kan også sies å være en effektiv måte å undertrykke en viktig del av demokratiet. Den stille terroren som norsk bøtepraksis uttrykker er ­knusende for denne formen for aktivisme. Det er vel også ­poenget fra påtalemyndighetens side. Men hva gjør det med vårt demokrati?

Opprør mot urettferdighet

Sivil ulydighet er en form for aktivisme der borgere bryter loven på fredelig vis for å vise selvoppofring for en sak, uten å skade andres liv eller eiendeler. Det kan sies å være en nødvendig ytring i demokratiet, fordi det kun er i ekstremt urettferdige situasjoner at ­borgere bryter loven og tar arrestrisiko for en sak. Et eksempel er da borgerrettighetsbevegelsen i USA brukte sivil ulydighet for å trekke frem urettferdigheten ved raseskillepolitikken i Sørstatene.

Klimakrisen er en slik ­ekstremt urettferdig situasjon. Ifølge en spesialrapportør fra FN er vi på vei mot et «klima­apartheid» der de rike ­betaler seg unna konse­kvensene, mens resten av verden lider. Sann­heten er vel egentlig enda ­verre. Med viten og vilje ofrer vi livsgrunnlaget for frem­tiden, til fordel for vår økonomiske modell, som er basert på ­fossilt brennstoff. Dette er apartheid mot våre egne barn, og det ­burde ikke komme som noen overraskelse at borgere gjør fredelig opprør mot en så stor urettferdighet.

LES OGSÅ: Arne Næss' ulovlige aksjoner inspirerer dagens klimaforkjempere

Motsetningenes land

Vi ­lever med store ­motsetninger i Norge. Vi ser på oss selv som en miljønasjon, til tross for at vi er den syvende ­største ­eksportøren av CO2 til ­atmosfæren, ifølge en ­studie gjort av Oil Change ­International. Og vi har en oppfatning av at vi lever i et ­tolerant demokrati med en sterk rettsstat, til tross for at sivil ulydighet effektivt blir under­trykket av politi og rettsvesen. Vi ­hyller ­historiske eksempler på sivil ulydighet – for eksempel ga vi Nobels Fredspris til Martin Luther King Jr. – men vi slår ned på sivil ulydighet i vårt eget land.

Vidar Helgesen sa «det er ­historien som skal dømme oss». Men vi kan ikke vente på historiens dom. Det er nå vi må velge hvilken side av historien vi vil stå på.

LES MER:

[ Mens ungdom streiker, går noen lenger – heller «blod» i gatene ]

[ Vårt Land mener: «Arne Viste og Gunnar Stålsett har brutt loven, men de er ikke forbrytere» ]

[ Kan kristne stille seg bak lovbrudd? ]