Grønne skatter og gule vester

– Også klimapolitikken må få bred aksept i befolkningen, konkluderer Marius Holm.

Han avviser at grønne avgifter, som bompenger og økte bensinavgifter er usosialt i seg selv. Men slike flate avgifter har skapt opptøyer både nasjonalt og internasjonalt. To ferske eksempler er dieselavgiften i Frankrike og bompengeopptøyer flere steder i landet, særlig i Rogaland. Noe av argumentasjonen er nettopp at slike avgifter rammer de fattigste hardest.

– Det er jo ikke usosialt at alle betaler like mye for mat og klær, for eksempel, sier Holm.

Samtidig innrømmer han at såkalte grønne avgifter kan bli usosiale dersom de ikke blir kompensert for.

Pisk og gulrot

Han peker på norsk elbilpolitikk som et eksempel.

– Der er det både pisk og gulrot. Man har gode insentiver for forbrukerne til å kjøpe bil, og kostnaden er fordelt utover alle. Man må også passe på at forbrukerne føler det er et alternativ over hele landet, og det gjør vi i økende grad, sier Holm.

Samtidig advarer han om at selv om man bruker både pisk og gulrot, kan også gulrøttene bli upopulære.

– Det er viktig at man justerer ting etter hvert, for å beholde den sosiale aspekten. Nå skal for eksempel elbiler etter hvert betale mer i bompenger, så alle skal være med og betale for veiene, sier Holm.

– Ikke de fattigste, ikke de rikeste

Kjell Werner Johansen, assisterende direktør ved Transportøkonomisk Instiutt, understreker at det ikke finnes noe enkelt svar på hvorvidt bompenger er usosiale.

– De aller fattigste rammes ikke, og de aller rikeste rammes ikke. Vår analyse viser at folk som bor rundt byene og er i arbeid, men har lang vei til jobb, er de som rammes hardest. Samtidig får mange av dem glede av kollektivutbyggingene som skjer rundt Oslo og andre store byer nå, sier Johansen.

Burde sett mer på fordeling

Knut Einar Rosendahl er professor ved NMBU, og satt i Grønn Skattekommisjon i 2014-15. Han innrømmer at kommisjonen burde lagt mer vekt på fordelingsspørsmål.

– Vi burde nok vært mer innom det, men vi var først og fremst opptatt av effektivitetshensyn, sier han.

Rosendahl peker på at mye avhenger av hvordan man bruker inntektene fra grønne avgifter til.

– Det vil alltid være noen grupper som blir rammet, det er umulig å unngå. Men hvis det brukes bevisst til å støtte lavinntektsgrupper kan hele pakken ha en gunstig sosial effekt, sier han.

– Burde tenkt mer på gulrøtter

Han mener utvalget også så for lite på hvordan man skulle gjøre grønne skatter og avgifter politisk spiselige.

– Vi snakket en del om øremerking innen kollektivtransport og jordbruk, men vi burde snakket om politikkpakker, der man kombinerte miljøavgifter med subsidier og andre gulrøtter, sier Rosendahl.

Han bruker økte bompenger som eksempel, og mener økning det er viktig at økte kollektivmuligheter må følge med, så folk har muligheten til å velge bort bilen.

– Jeg kjenner ikke situasjonen i Frankrike veldig godt, men det kan se ut som man burde tenkt mer på gulrøtter der.

Dyrere med subsidier

Rosendahl understreker at Norge allerede har høye miljøavgifter, men at vi må øke dem dersom vi skal redusere klimagassutslippene. Det finnes nemlig andre måter for å få folk til å velge mer miljøvennlig, men de er mindre effektive – og dermed dyrere.

– Generelt sett er det mest effektivt med avgifter, men politisk kan nok en kombinasjon av pisk og gulrot være mest fornuftig, sier han.

CO2 til folket

Han peker også på såkalt «karbonavgift til fordeling» – en CO2-avgift som man så deler på likt og gir tilbake til befolkningen. Et lignende system er innført i Canada og Sveits.

– Når alle ser at de får noe tilbake, kan avgiften få god oppslutning. Både fattige og rike kjører bil, men de med høy inntekt vil nok betale inn mer – fordi de bruker mer penger på varer og tjenester med høyt utslipp, sier Rosendahl.