Grønne kjøp blir plikt

Det offentlige kjøper varer og tjenester for over 460 milliarder kroner hvert år. På handlelisten står alt fra byggematerialer og kontorrekvisita til drift av skoler. Nå har regjeringen bestemt at det skal stilles miljø- og klimakrav til innkjøpene.

– Det å pålegge kommunene miljøhensyn gjennom lov er en lettvint løsning. Konkret veiledning er et bedre verktøy, mener Helge Eide, direktør for interessepolitikk i kommuneorganisasjonen KS.

– Dette er en stor seier. Neste steg er at kompetansen til offentlige innkjøpere styrkes, slik at de vet hvilke miljøkrav de skal stille, sier Lene Elizabeth Hodge, rådgiver for energieffektivisering i miljøstiftelsen Bellona.

Både Bellona og KS har levert høringssvar til ny lov om offentlige anskaffelser.

– Lettvint.

Vårt Land har i vinter skrevet om at stat og kommuner ofte prioriterer pris foran miljø i anbudene sine. Nå blir loven mer forpliktende, ifølge regjeringen.

– I praksis betyr dette at alle oppdragsgivere i offentlig sektor heretter må ha en grønn plan for sine innkjøp, sier klima- og miljøminister Vidar Helgesen (H) i en uttalelse på departementets nettsider.

Helge Eide i KS peker på at det blir krevende å følge opp loven i praksis. Han viser til at det er uklart hva det faktisk betyr for eksempel å skulle ta hensyn til «grunnleggende menneskerettigheter».

– Det er ingen som er imot å ta slike hensyn, men hvordan gjør man det i praksis? Har man tatt rett valg – eller gode nok valg? Vi ville heller sett konkrete eksempler på kontrakter som kommunene kan bruke.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

– Brett opp ermene

Hodge i Bellona mener på sin side at det viktigste med den nye loven er at regjeringen ikke har hørt på Forenklingsutvalgets forslag om å fjerne lovparagrafen om miljøhensyn ved offentlige anskaffelser.

– Regjeringen vært langt mer offensiv og sagt at man gjennom loven også skal fremme klimavennlige løsninger, sier hun.

Hodge understreker behovet for klare retningslinjer for hva en kan kreve i anbudsrunder. Tidligere utformet Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) veiledere for miljø og samfunnsansvar knyttet til blant annet transport og helsetjenester. Regjeringen satt foten ned for dette i 2014.

– Ordningen kostet 14 millioner, men ble tydeligvis for dyr. Nå må man brette opp ermene og både gjeninnføre og styrke den, sier hun.

Veiledning og krav til kommunene må dessuten holde tritt med den raske utviklingen innen klimateknologi, mener Hodge.

– Hvis ikke går en glipp av løsninger som er innen rekkevidde – både nå og i nær fremtid.

LES MER: Etikkversting ble best i klassen

Samarbeid

Dersom myndighetene mener alvor med den nye loven, må de ta ansvar og utvikle verktøy som er enkle å bruke, mener Eide.

– Kommunene er hver for seg små innkjøpere, selv om de også samarbeider. Det er helt urealistisk å tro at de har spisskompetansen som skal til.

Eide er samtidig skeptisk til at store, sentrale ordninger som Difi kan regulere feltet alene. Samarbeid med innkjøpsmiljøene er vesentlig, ifølge ham. Han mener dessuten at plikt er et dårlig utgangspunkt.

– Intensjonen er god, og ønsket om å ta samfunnsansvar er minst like sterkt lokalt som lenger opp i systemet. Men vi stiller spørsmål til om plikt og lovgivning er det mest effektive virkemiddelet. Det er dessuten uklart hvilke konsekvenser loven får i praksis.

Loven skal nå behandles på Stortinget og få tilføyd tre detaljerte forskrifter. Reglene for anskaffelser har fått kritikk for å være for kompliserte, og et viktig punkt i arbeidet med ny lov har vært å forenkle regelverket.