Kallet
Johannes kan ikke bare ha vært spesiell, hans sterkeste karaktertrekk må ha vært mot. Han var ganske ung da han dro ut i ødemarken, vekk fra foreldrene og trygge forhold, og inn i en tilværelse som nok fikk mange til å tro at han ikke var helt ved sine fulle fem.
Men Johannes hadde et kall. Det er et ord som får mange i dag til å trekke seg bakover eller smile litt hånlig. Det er jo nesten noe fanatisk i vår tids språk å snakke om kall.
Det er riktig at det ikke er så mange som har hatt et slikt tydelig kall som Johannes, men at folk opplever et kall til tjeneste også i våre dager, er sikkert.
Ofte mystifiserer vi og vanskeliggjør kallet. Det er jo så mange slags kall, sier vi. Hvordan skal vi vite hva som er kallet? Ja, det er ulike kall til forskjellige tjenester. Men det finnes egentlig bare ett kall, og det er det motsatte av Johannes kall. Hans kall var å gå foran Jesus, han var veirydderen for Jesus.
Vårt kall er å følge etter Jesus. Følge ham hjemme eller ute. Innholdet i kallet er akkurat det samme som det var for Johannes: «Jeg er en røst som roper i ødemarken: Gjør veien rett for Herren, som profeten Jesaja har sagt.»
Vi kan vel føle det slik der vi går i vår hverdag og synes at det er så lite en får sagt og gjort. Men hva tror du Johannes tenkte der han gikk omkring i sin ødemark? Han forestilte seg neppe at hans navn skulle minnes ved sankthans i 2002 eller at han var det første vitne i verdensmisjonen.
Vi er kalt til å følge etter. Vi bør aldri kjenne på ensomheten som Johannes kjente, vi har en som går foran inn i alle mulige og umulige situasjoner. Derfor er Guds kall det tryggeste jeg vet.
Joh 11,7-14
Bestill abonnement her
KJØP
