Jeg er et barn

Det gjør noe med en menighet når barn og unge kommer i fokus. Når feiringen av nattverd preges av at mange titalls barn kommer løpende, og ikke bare fromt gående, for å ta del i nattverden, eller når barna selv får formulere rett-fram- bønner som forteller Gud om hvordan livet er. Da vokser Guds kirke på jord.

Det er noe rart og fint det med barn i den bibelske fortelling. Barn er ikke bare et stadium på vei til å bli voksen og fornuftig. I Det nye testamentet brukes «barn» som en beskrivelse på det å være en kristen. I dagens tekst møter vi ordet tre ganger. Alle gangene brukes ordet med en varme og nærhet som ligner på gode foreldres måte å snakke om barn på. Som en hedersbetegnelse gitt med mye kjærlighet. Vi vet at noe av denne måten å snakke om barn på også hadde praktiske konsekvenser i de første århundrer i kirkens historie. Da en av de romerske historieskriverne skulle harselere over de kristne, prøvde han å latterliggjøre deres forhold til små barn. «Akkurat som jødene», skrev han, «verdsetter de kristne selv små barn…»

Jesus brukte barnet som modell for sant disippelskap. Da disiplene gikk og kranglet om viktige posisjoner og om det å være først og størst – så tok Jesus et lite barn og sa til de fremadstormende: «Den som vil være stor blant dere skal være som et lite barn.» Vi vokser nedover som kristne. Det flotteste som kan sies om oss og til oss – er at vi er barn – vi er Guds barn. Større enn det blir vi ikke.