Grave, bake, håpe
Da min farfar døde, for seksti år siden, i ei kystbygd nordpå, var det min far og min eldste fetter som gravde graven på kirkegården. Sånt var familiens ansvar den gangen, på de kanter. Et viktig og nødvendig sorgarbeid – i ordets mange betydninger.
Kvinnene som var berørt av tapet, gikk straks i gang med å bake og koke og servere. Døtre, svigerdøtre og nabokoner sørget for det mest umistelige om livet skal gå videre; mat og fellesskap rundt bordet. Samtidig var det vel ganske enkelt godt å gjøre noe. Et sorgarbeid, dette også.
I vårt moderne Norge er det dessverre en tendens til at de sørgende passiviseres mens de proffe tar jobben. Aller minst er det plass til praktisk innsats som krever muskler. De trengs ikke før kisten bæres ut. Hvis den bæres ut.
Da Jesus døde, var mannfolka straks på pletten og tok det tunge løftet med å få ham i grav. Kvinnene i Jesu følge gikk hjem «og laget i stand velluktende oljer og salver», slik skikken var. Jesu venner hadde noe å foreta seg i dødens og tapets stund, noe som var godt og nødvendig, ikke minst for dem selv.
Bestill abonnement her
KJØP
