Etter massakren
Jeg klarer ikke slutte å tenke på de 68 kristne som ble drept under al-Qaidas gisselaksjon i Bagdad 31. oktober.
Det er umulig å få bildene ut av hodet: Den fem år gamle gutten som ble skutt i kirken fordi han gråt da de drepte faren hans. Det fire måneder gamle barnet som ble slengt i luften og brukt som blink. Glimtene kommer på nytt når jeg leser dagens tekst om de siste tider: «Da skal dere bli utlevert, lide trengsel og bli drept; ja, dere skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld.» (Matt 24,9)
Ofte når jeg hører slike grusomme nyheter prøver jeg å gjøre hjertet litt hardere, slik at det ikke skal gjøre så vondt. Jeg forsøker å glemme det, ikke ta det inn over meg. Men det har jeg ikke lov til, ifølge Paulus: «Husk på dem som sitter i fengsel, som om dere var lenket sammen med dem, og husk på dem som blir mishandlet, som om det gjaldt deres egen kropp.» (Hebr 13,3)
Heldigvis, søndagen etter massakren kom Gud meg til unnsetning. Da ble det nemlig samlet inn ekstrakollekt i menigheten, og pengene ble gitt direkte til Vår Frue av Frelsen menighet i Bagdad. Takk gode Gud, for en fantastisk idé! Kan vi ikke gjøre mye mer av det?
Bestill abonnement her
KJØP
