Deus semper major. Amen.

Deus semper major det bør vi også lære å si, selv om mengden av viten har økt betraktelig i verden siden kirkefedrenes tid. Deus semper major er nemlig fortsatt god latin, ikke minst for den som mener seg å vite mye og har innsikt i de dype ting: Gud er alltid større.
Gud er større enn oss. Gud er større enn vi fatter. Gud er større enn det største og sanneste vi er i stand til å si om ham. Og hadde alle vi som øver oss i å si det sanneste vi makter om Gud, øvd oss like mye i å bøye oss i ydmyk erkjennelse av at Gud alltid er større, ville antakelig mang en teologisk disputt og kirkelig krangel fått en annen og mildere tone.
For vi skal ikke slutte å trenge inn i mysteriene. Vi skal ikke slutte å søke de sanneste uttrykk for sannheten. Vi skal ta disputtene, vi skal diskutere så fillene fyker. Men mest av alt skal vi bøye oss i ydmyk tilbedelse, slik kirkefedrene gjorde.
Og Paulus. Etter at han gjennom elleve kapitler i Romerbrevet har gitt oss tidenes oppvisning i teologisk skarpsinn, brennende nidkjærhet for sannheten og utrettelig kamp mot alle tenkelige innvendinger mot det evangelium han ikke skammer seg over ender han med å bryte ut i undring og tilbedelse: «Å, dyp av rikdom og innsikt hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor ufattelige hans veier! Hvem kjente Herrens tanke, eller hvem var hans rådgiver? Hvem gav ham noe først, så han skulle få vederlag? Fra ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham være ære i evighet! Amen.»

Rom 11,33-36