De norske kirker

Sett utenfra ville det vært mye mer fornuftig å etablere to kirkesamfunn. En amerikansk teori­retning innen religionssosiologien mener at religiøs aktivitet i et samfunn delvis kan forklares ut fra tilbud og etterspørsel. Hvis det er et større mangfold av aksepterte, konvensjonelle religiøse retninger, er det også mer sannsynlig at flere finner noe som passer for dem. Det er mangfoldet av trossamfunn som har gjort USA mer religiøst enn Europa, ifølge denne teorien. Dermed er det ikke en selvmotsigelse at tette bånd mellom statsmakt og kirke går sammen med sekularisering. Sannsynligvis har ikke en ledende, nasjonal monopolkirke styrket kristendommen i nord- og vesteuropa. Tvert i mot, disse landene er det sekulære unntaket i en religiøs verden.

Teologene har sikkert rett i sine vurderinger om hva som utgjør grensene for uenighet. Men jeg ser på Den norske kirke, og ser (minst) to forskjellige måter å forstå religiøsitet, bibelsyn, etikk og samfunnsengasjement. Det er ikke bare forskjellige vurderinger som kan vippe hit eller dit, det er forskjellige logikker i møte med religiøs autoritet og hellige tekster. Enda dypere, i mange av uttalelsene fra kirkemøtet finnes det forskjellige sett av grunnmetaforer hos de to sidene.

Lingvisten George Lakoff har analysert amerikansk politikk, og mener at skillet mellom liberale 
og konservative innebærer forskjellige grunnmetaforer for hva som er statens rolle. Dypest sett handler det om hvordan man ser på autoritet. Skal det være en streng men rettledende figur som sier tydelig fra hva som er rett og galt? Eller skal det være en støttende og nærende kilde til personlig og kollektiv vekst? Jeg mener å se et lignende skille i grunn­metaforer i Den norske kirkes homostrid.