Befri Sisyfos fra steinen
Sisyfos er en av de tragiske heltene i gresk mytologi. Han var konge i Korint, og en svært dyktig en også. Han var klok og handlingskraftig, men også slu og beregnende. Noe som førte ham på kant både med mennesker og guder.
Til slutt døde han og kom ned i dødsriket. Men han overtalte gudene til å slippe ham opp i de levendes land igjen for å gjøre opp et mellomværende med kona. Og når han først var kommet opp, ville han selvsagt ikke ned igjen. Han halte ut tiden, og trivdes med sola og havet. Til slutt måtte han hentes ned med makt. I dødsriket hadde gudene funnet opp en passende straff for slik oppførsel. I all evighet ble Sisyfos dømt til å rulle en stein opp på en fjelltopp, bare for å se den rulle ned igjen. Dette skulle så gjenta seg hver dag for evig. En mer tragisk skjebne kan vanskelig tenkes. Meningsløst og utmattende.
Som mange greske sagn kaster myten om Sisyfos lys over vår tilværelse som mennesker. Den stadig meningsløse gjentakelsen preger manges liv. Det daglige slitet som aldri fører fram. Byrdene som aldri lar oss hvile. Slik får dødsrikets krefter ødelegge livene til mange allerede her og nå.
I begynnelsen av sin åpenbaring får Johannes se Jesus. Han presenterer seg på følgende måte: «Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet og har nøklene til døden og dødsriket.»
